Tax Justice Network Norway

English

Hemmelighold og korrupsjon: Tilretteleggerne – og særlig advokaters - rolle

Hemmelighold og korrupsjon: Tilretteleggerne – og særlig advokaters - rolle | NHH
NHH
Gjesteinnlegg

Gjesteinnlegg av Tina Søreide, professor ved NHH - Instiutt for regnskap, revisjon og rettsvitenskap.

 
Dato

Store avsløringer – som Panama-papers og LuxLeaks - har ført til mye diskusjon om skatteparadiser, skatteunndragelse og annen økonomisk kriminalitet. Er det allerede noen slutninger vi kan trekke etter disse skandalene? I denne artikkelen legger jeg vekt på tilretteleggernes rolle og hva som kreves for at disse skal endre samfunnsskadelig praksis.

En viktig innsikt fra debatter og reaksjoner etter Panama-papers og LuxLeaks, er at problemene som ble avslørt gjennom "Panama papers" ikke fysisk er i Panama – eller "offshore". Det er her rundt oss at det skadelige skjer – her i Norge og andre land vi liker å sammenligne oss med. De som tjener penger på å tilby hemmelighold er her og beslutningene om å utnytte hemmelighold for å skjule korrupsjon tas her. Det er også her pengene er – de trenger ikke å fysisk flyttes ut av landet for å skjule deres eksistens for skattemyndigheter og etterforskere. Det konsulentene i Panama tilbyr er bare et ledd i en lengre kjede med intrikate transaksjoner og eierskapsstrukturer, et ledd som lett kan erstattes av en annen hemmeligholdsjurisdiksjon.

En annen erkjennelse er at problemet ikke nødvendigvis prioriteres politisk. Selv om alle synes å være enige om at hemmelighold, korrupsjon og hvitvasking er svært skadelig, kritiseres norske myndigheter for svake kontrollfunksjoner. I 2014 leverte FATF[ii] en svært kritisk evaluering av norsk håndheving av regler mot finansiell kriminalitet, og da særlig hvitvaskingsreglene. Norsk presse kommenterer stadig hvordan Økokrim vingeklippes fordi de mangler ressurser til etterforskning. Regjeringen sier den vil styrke diverse tilsyn, men forbedringene skjer i langsomt tempo.

En tredje innsikt er at ingen ser så langt ut til å ville endre atferd. Mens det har vært få som har fått kjenne konsekvensene av sin finansakrobatikk for å skjule formuer, inntekter og eierskap, er det en rekke eksempler på motreaksjoner mot varslere og andre som avdekker og kritiserer praksisen. Selv journalister som bidrar til avdekking av finansielle ulovligheter risikerer å bli holdt rettslig ansvarlig, som i LuxLeaks-saken.

Så til den slutningen jeg vil legge mest vekt på i denne sammenhengen. Avsløringene viser at man for å skjule penger, transaksjoner og eierskap er avhengig av profesjonell hjelp. Det kan være advokater som gir råd om hvordan betalinger må gjøres for at klienter ikke skal kunne "rammes" av korrupsjonsregler. Det kan være formuesforvaltere som etablerer et stråselskap som sikrer at man "sparer" utgifter ved hjelp av hemmelighold, eller som etablerer et trust for å sikre at klienten har full nytte av sine verdier uten å betale en krone i skatt. Eller det kan være bankansatte som lukker øynene for mistenkelige transaksjoner, åpner for skattemanipulering gjennom mager kapitalisering eller legger aktivt til rette for at transaksjoner ikke skal kunne forstås som hvitvasking – selv om det i realiteten er det de er. Man ser en utbredt holdning i flere profesjonelle miljøer hvor det som ikke er eksplisitt ulovlig, er greit.  Profesjonelle tilretteleggere – advokater, konsulenter, banker – tjener stort på transaksjoner og selskapsetableringer som er på kanten av loven.

Siden tilretteleggerne er medansvarlige for problemet med finansielt hemmelighold må de også være en del av løsningen. Det mest nærliggende er å forebygge deres involvering gjennom rettsregler, styrket kontroll og avskrekkende reaksjoner når ulovligheter avdekkes. Arbeidet for klarere regler om innsyn og internasjonalt samarbeid for håndheving må videreføres og utvides – ikke bare for å sikre tilgang til informasjon om reelle eiere av foretak, konti, trusts, men også for å sikre innsyn i medvirkernes rolle og rådgivning. Når ulovligheter avdekkes og bevises bør strafferettslig ansvar for tilretteleggerne vurderes. Tap av tillatelse til å drive profesjonell virksomhet er en mulig reaksjon, i tillegg til bot og fengselsstraff der personlig ansvar kan bevises.

Et mer effektivt kontrollsystem enn hva vi har i dag må forventes å påvirke tilretteleggere så vel som hovedpersoner. Økokrim bør styrkes og fungere som kompetansesenter og etterforskningsorgan for hele landet – og får vi bedre samarbeid mellom ulike kontrollinstanser øker vi også sannsynligheten for at riktig instans får informasjon om mistenkelige transaksjoner.[iii] Skatteetaten bør få bedre mulighet til å ta beslag i verdier ved klar mistanke om kriminelle handlinger, og det annonserte eierskapsregisteret, som skal gjøre det mulig å vite hvem som er reelle (norske og utenlandske) eiere av aksjer og obligasjoner, bør komme på plass så snart som mulig.

Det er imidlertid begrenset hvor langt vi kommer med kontroll og straff. Kontrollinstansene er typisk nasjonale, mens markedene og tilretteleggerne av hemmelighold ofte er internasjonale. Vi klarer ikke å stenge alle smutthull, trekke alle linjer mellom lovlig og ulovlig, eller etterforske alle mistanker. På samme måte som at folk flest ikke stjeler en lommebok selv om ingen ser det, trenger vi at de potensielt involverte i korrupsjon, hvitvasking og skatteunndragelse holder seg unna slik praksis fordi de skjønner at det er galt. Hvordan kommer vi dit at folks moralske kostnader hindrer dem i utnytte hemmelighold for egen vinning?

Det vanskelige med å øke den moralske kostnaden er at det ofte er uklart hvem som er offer for kriminaliteten. Jo vanskeligere det er å se konsekvensene, desto svakere er samfunnets fordømmelse av handlingene. Dessuten begås handlingene ofte av vellykkede mennesker som det er lett å like – og lett for advokater og bankfolk å identifisere seg med - og kanskje føler de empati og forståelse for det de driver med. Jo svakere fordømmelse fra samfunn og rådgivere, desto lavere er de moralske kostandene for de involverte.

Med lav fordømmelse, lite forståelse for risikobildet og mangel på kunnskaper om konsekvensene av praksisen, er det lett for de involverte - enten de er tilretteleggere eller hovedmenn - å unngå skyldfølelse. For eksempel kan de forsvare praksisen med at de ikke egentlig har noe ansvar (at det egentlig er andre som tar beslutningene), at det ikke egentlig er noen som tar skade av handlingene, at alle andre gjør det samme – eller at praksisen er nødvendig for å overleve i markedet. Ved å mislike og gå i ordkrig mot dem som kritiserer praksisen, kanaliseres fokus vekk fra moralske spørsmål til en vurdering av hvordan motstanderen best kan overvinnes.

I møte med folk som tenker i slike baner, er det klart at et økt mediefokus og kunnskapsnivå om problemet og dets konsekvenser vil være viktig.[iv] Det avgjørende er at potensielle tilretteleggerne – som yrkesgrupper – tar sitt samfunnsansvar, og her kan de trenge hjelp fra egne bransjeorganisasjoner. At advokater arbeider med spørsmål om rett og galt, betyr ikke at de er godt nok trent i å vurdere moralske spørsmål. Tvert imot, det mange av dem ser ut til å være trent til, er å kalkulere hva deres klient ikke kan straffes for. Enten det gjelder advokater eller andre profesjonelle rådgivere; det å redusere etiske vurderinger til et spørsmål om hva man ikke straffes for, er en svært snever form for ansvarlighet.

Økonomisk kriminalitet er et komplekst problem, finansverdenen er internasjonal, mens stater styrer håndhevingen på hvert sitt nasjonale nivå. Å utnytte hvordan myndigheter kommer til kort i håndhevingen av regler mot skatteunndragelse og korrupsjon er det motsatte av å vise samfunnsansvar.

Advokater kommer i alle nyanser av grått. Bekymringene her er ingen generalisering om hele yrkesgrupper. Det vi vet, er imidlertid at advokater og andre rådgivere har spilt avgjørende roller i mange av de store økokrimsakene som har blitt avdekket de siste årene. Vi vet også at representanter for de nevnte yrkesgruppene har posisjon, myndighet og kompetanse som trengs for å bekjempe problemene. Bransjene kan i felleskap ta ansvar for at egne representanter får kjennskap til risikobildet, beskjed om forskjellen på samfunnsskadelig og samfunnsansvarlig praksis, og oppfordring til å beskytte yrkesgruppens omdømme.

Noe av det jeg tror og håper vi kommer til å se i årene fremover, er

  • Tydeligere strafferettslig ansvar for tilrettelegging for hvitvasking, korrupsjon og skatteunndragelse
  • Bedre samarbeid mellom kontrollinstanser på nasjonalt og internasjonalt nivå og dermed økt sannsynlighet for å bli avslørt
  • Større mulighet for etterforskere å ta beslag i verdier og inndra utbytte
  • Mer aggressiv aktivisme fra idealistiske hackere og WikiLeaks aksjoner som gir økt oppdagelsesfare selv for gamle synder


Poengene her diskuterte jeg først i en kronikk som sto på trykk i Dagens Næringsliv ("Tåkelegging" 20.06.2016).

[ii]Financial Action Task Force (FATF) er et samarbeid mellom myndigheter for å fremme finansiell åpenhet og knyttet til OECD.

[iii]Et tverretatlig senter for etterretning og analyse (NTAES) ble etablert under Økokrim i juni 2016: http://www.okokrim.no/tverrfaglig-samarbeid-i-kampen-mot-arbeidslivskriminalitet

[iv]Tidligere har jeg diskutert lignende argumenter i Advokatbladet ("Advokater rapporterer sjelden om hvitvasking" 02.09.2016)