Tax Justice Network Norway

English

Norge kan – hvis politikerne vil – gå foran i kampen mot skatteparadis

Norge kan – hvis politikerne vil – gå foran i kampen mot skatteparadis | Foto: Agenda
Foto: Agenda
Gjesteinnlegg

Catharina Bu (Agenda) anmelder boka "Rødt Lys" i dette gjesteinnlegget.

 
Dato

Det finnes enorme summer å hente inn i skatt i Norge, uten at det vil plage folk flest i det hele tatt.

Det skjer imidlertid bare hvis norske politikere våger å gå foran. I boken Rødt Lys som ble lansert i forrige uke, kort tid før valget 9. september, gjør Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen nettopp det. Sammen med rådgiver i LO, Maria Walberg, tar hun et oppgjør med Norges manglende evne til å skattlegge internasjonale selskaper.

«Apati er grunnen til at politikere står og ser på at skattekronene forsvinner ut av landet», sier Marthinsen til VG. Årets valgkamp har handlet mye om hvor mye penger de ulike partiene skal bruke på sine valgløfter – men lite om hvor pengene skal komme fra.

Riktignok har enkelte politiske kommentatorer forsøkt å påpeke den nåværende regjeringens overdrevne pengebruk, og et fåtall politikere fra venstresiden har forsøkt å snakke om behovet for mer progressive skatter for å møte økende ulikhet. I sum har skattepolitikk likevel vært så å si fraværende i høstens valgkamp, med unntak av regjeringens tradisjonelle «la oss kutte i eiendomsskatten»-utspill.

Marthinsen har fått full støtte fra SV, blant annet fra Kari Elisabeth Kaski i Dagens Næringsliv. Mye tyder på at et regjeringsskifte i 2021 vil kunne føre til en bedre og mer helhetlig skattepolitikk i Norge. Det er på høy tid.

Enorme summer      

Apati er et godt ordvalg når man skal beskrive den sittende regjeringens skattepolitikk (eller mangel på sådan) overfor internasjonale selskaper. Til tross for lekkasjer som Luxleaks, Panama-papirene og Paradis-papirene, med påfølgende bred mediedekning over hele verden, har nemlig Marthinsen helt rett: Norske politikere har ikke maktet å begrense internasjonale selskapers aggressive skatteplanlegging, kunstige overskuddsflytting og utstrakte bruk av skatteparadis.

Dette er penger som for eksempel kunne gått til flere barnehageplasser eller en bedre skole, til å utdanne flere sykepleiere eller finansiere det grønne skifte i distriktene, men i stedet renner pengene ut av landet vårt.

I boka viser forfatterne til den verdenskjente økonomen Gabriel Zucman, som har regnet ut at 40 milliarder kroner i selskapsoverskudd ble flyttet fra Norge til lavskatteland, bare i 2015. Hele åtte prosent av verdens finansformue, 47 tusen milliarder kroner, var i 2014 plassert på slike hemmelige konti.

For Afrika, som huser millioner av mennesker i dyp fattigdom, er denne andelen rundt 30 prosent. For Russland og oljerike land i Midtøsten, rundt 50 prosent. Mye tyder også på at penger plassert i skatteparadis øker år for år. Dette skjer til tross for mer åpenhet og kunnskap om problemet.

Kreativitet og gråsoner

Ved hjelp av kreative advokater og konsulenter er selskapene eksperter på å finne smutthull i systemet, slik at de betaler minst mulig skatt. Når regler endres, er disse mellommennene raske til å finne nye smutthull, slik at skatteunngåelsen kan fortsette.

Som forfatterne påpeker, er det helt lovlig å drive skatteplanlegging, både for selskaper og enkeltpersoner. Ren skatteunndragelse er derimot forbudt. «Det er når skatteplanleggingen blir aggressiv og gråsoner utnyttes at det blir vanskelig. Selskapet unnlater ikke å opplyse om at flytting av penger har skjedd, men det kommer ikke fram hva motivene bak pengeflyttingen er», forklarer Marthinsen og Walberg.

Dette eksemplifiseres på pedagogisk vis i bokas første del ved å vise til IKEAs komplekse selskapsstruktur, og det som umulig kan betraktes som noe annet enn aggressiv skatteplanlegging og utnyttelse av slike gråsoner.

Gjennom et rikt kildemateriale og nøkterne betraktninger viser forfatterne hvordan det folkekjære selskapet – med god hjelp av skattejurister og tvilsomme metoder – har maksimert profitten og minimert skattebetalingene. At selskapet samtidig har lyktes i å markedsføre seg selv om et familieeid selskap med lokal forankring, som setter gode kjerneverdier som bærekraft høyt og gir store summer til veldedige organisasjoner, kan åpenbart kalles dobbeltmoralsk.

IKEA er dessverre ikke et unikt eksempel. Også andre multinasjonale selskaper bedriver samme praksis. I boka nevnes Google, Facebook, Amazon, Apple og Nike, og det finnes enda flere. Også disse selskapene opererer innenfor dagens lovlige grenser, men balanserer på kanten av gråsonen.

Råttent kinderegg

I notatet "Et skattesystem tilpasset framtida" beskriver Tankesmien Agenda situasjonen som «et råttent kinderegg». For det første: Når mulighetene til å omgå skatt er enkle, bidrar det til å svekke legitimiteten og oppslutningen om et skattesystem som bygger på prinsippet om at alle skal bidra.

Det norske samfunnet er preget av åpenhet og høy tillit. Gjennom demokratiske valg velger vi de politikerne som vi mener best ivaretar skattepengene våre. En konsekvens av at politikerne ikke makter å skattlegge de multinasjonale og styrtrike selskapene, vil derfor kunne bli synkende tillit i den norske befolkningen. I dagens politiske klima er det en utvikling vi åpenbart bør unngå.

For det andre uthules Norges skattegrunnlag, og dermed evnen til å sørge for felles infrastruktur og velferd for både innbyggere og næringsliv.

For det tredje kan dagens system skape uheldig konkurransevridning, fordi nasjonale virksomheter får høyere effektiv beskatning enn multinasjonale. Eller som Marthinsen sier: «Det undergraver det sunne markedet. NHO burde bry seg mer om dette, for selskap som bare har virksomhet i Norge står i en håpløs konkurransesituasjon mot selskap som kan komme seg unna skatteregningen ved å flytte overskuddet til lavskattland.»

Internasjonale og nasjonale tiltak

Det er likevel ikke slik at det ikke skjer noe. Som Marthinsen og Walberg påpeker, går det i historisk sammenheng raskt framover i det internasjonale skattearbeidet. Prinsippene som ligger til grunn for det internasjonale skattesystemet ble utformet for mer enn 100 år siden. Mange nye regler har kommet på plass bare det siste tiåret. Men det er fortsatt veldig langt igjen.

Med all kunnskapen vi nå har, kombinert med handlingsrommet vi som nasjonalstat har til selv å utforme egne skatteregler, er det veldig mye Norge kan gjøre. Dessuten har vi nå en stor, god verktøykasse tilgjengelig med tiltak foreslått av både fagmiljøer, sivilsamfunnsorganisasjoner, politiske partier og andre. Det står bare på den politiske viljen.

I det nevnte notatet foreslår for eksempel Tankesmien Agenda en rekke tiltak norske politikere kan innføre for å skattlegge internasjonale selskaper på en bedre måte enn i dag. Noen av de samme forslagene, samt flere nye, finnes også i boken Rødt Lys.

Det er forfriskende å lese en bok som bruker under 50 sider på problembeskrivelse og 150 sider på løsningene. Hele 16 forslag listes opp i boka og de bør studeres nøye av Finansdepartementet. For i motsetning til hva Finansminister Siv Jensen til stadighet gir uttrykk for, er det ikke slik at Norge først og fremst må lene seg på det som skjer internasjonalt. Det er mulig å innføre politiske tiltak her hjemme som vil gi oss et bedre og mer rettferdig skattesystem – samtidig som vi trapper opp innsatsen internasjonalt.

Kildeskatt på renter og royalties og utvidet land-for-land-rapportering er to viktige forslag. Et reelt åpent eierskapsregister og reforhandling av skatteavtaler er andre eksempler på tiltak som kan gjennomføres nå, og krever lite annet enn politisk vilje. Nå har riktignok regjeringen gjentatte ganger sagt at de skal sende et forslag om kildeskatt på renter og royalties på høring, men det lar vente på seg.

Skatteetikk i oljefondet

Av de andre forslagene til Marthinsen og Walberg, er flere fullt gjennomførbare på kort sikt. Noen, slik som omvendt kredittfradrag, er et godt forslag (opprinnelig fra organisasjonen Publish What You Pay) og bør utredes umiddelbart. Bedre skatteetikk både i statseide selskaper og i oljefondet vil kreve lite annet enn en instruks fra henholdsvis nærings- og finansdepartementet.

Norges Bank, som forvalter oljefondet, har utviklet et forventningsdokument på skatt og åpenhet, som blant annet har ført til at banken har hatt dialog med Facebook om deres skattepraksis. Viljen til å avvikle egne skatteparadisselskap i Delaware og Luxembourg har derimot ikke vært like stor.

Siden 2017 har Oljefondet hatt en intensjon om å avvikle disse, men det har fortsatt ikke skjedd. Oljefondet har heller aldri utestengt et selskap på grunn av uetisk skatte-adferd. Den siste tiden har for eksempel fondet måttet tåle kritikk for sin store investering i Credit Suisse.

Den sveitsiske storbanken har gjentatte etterforskninger, bøter og erstatningskrav rettet mot seg, og er for øyeblikket involvert i en omfattende korrupsjon- og bedragerisak i Mosambik. Oljefondet har likevel fortsatt nærmere fem prosent eierskap i Credit Suisse. Dette viser at korrupsjon- og skattekriteriene bør strammes inn når de etiske retningslinjene til fondet nå revurderes.

Politiske skillelinjer

Samlet sett er alle tiltakene i boka Rødt Lys fullt gjennomførbare – hvis politikerne vil. Ser man på Marthinsen (Ap) og Kaski (SV) sine uttalelser, er det tydelig at opposisjonen skiller seg fra sittende regjering. Bruk av det nasjonale handlingsrommet og styrket konkurranseevne for norsk næringsliv er en åpenbar vinnersak også for Senterpartiet som ser ut til å gjøre et særdeles godt valg til uken.

Også MDG har meldt seg på, blant annet ved å foreslå en utredning av en såkalt «Google-skatt». I EU-parlamentet er det også De grønne som leder an på dette feltet, med norskfødte Eva Joly i spissen.

Om ikke tiltakene som nå ligger gryteklare for Finansdepartementet mellom to permer i Rødt Lys snarest utredes, eller innføres i løpet av de neste to årene, er det liten tvil om hvilke partier som har mest troverdighet på dette feltet.

Smutthullene må tettes før det er for sent. Derfor må apatien snus til handlekraft. Det vil gjøre hverdagen bedre både for norsk næringsliv – og folk flest i Norge.


Dette gjesteinnlegget stod først på trykk i Agenda Magasin. Meningene i gjesteinnlegene er forfatternes egne og representerer ikke nødvendigvis Tax Justice Network - Norge sitt syn.