Tax Justice Network Norway

English

Panama Papers – hva lærte vi?

Panama Papers – hva lærte vi? | Gjesteinnlegg

Gjesteinnlegg av professor Guttorm Schjelderup, leder av senter for skatteforskning ved Norges Handelshøyskole.

 
Dato

«Panama papers» er et begrep knyttet til lekkasjen av 11.5 millioner dokumenter fra tilretteleggerselskapet Mossack Fonseca i Panama. De lekkede dokumentene viser hvordan selskaper og superrike bruker Panama og andre skatteparadis til skatteplanlegging og til å skjule inntekt og formue. Teknikkene som benyttes har imidlertid vært kjent lenge. De nye med «Panama papers» er at lekkasjen retter søkelyset på en praksis mange trodde var delvis borte sett i lys av OECDs initiativ mot skatteparadis og ikke minst at bruken av skatteparadis er mer omfattende i dag enn mange hadde trodd. 

Panamas ble selvstendig fra Colombia i 1903. Den unge statens historie som skatteparadis begynte i 1919 da man så inntektsmuligheter i å tilby panamansk bekvemmelighetsflagg til amerikanske redere. Det skyldtes at USA i 1915 innførte ny lovgivning knyttet til sjømenns rettigheter og sikkerhet til sjøs. «Seamans Act», som loven het, innebar bla at skip måtte investere i livbåter og at sjømenns lønnsavtaler og arbeidsvilkår ble strengere regulert. Den nye loven økte kostnadene for amerikanske redere ved å seile under amerikansk flagg og Panama så en mulighet i å underminere den nye loven ved å tilby skipsregistrering i Panama. Panama stilte nesten ingen krav til skip som seilte under deres flagg slik at amerikanske rederne kunne fortsette som før.

Veien videre til en mer omfattende lovgivning rettet mot utlendinger var kort fordi investorer på Wall Street raskt forstod at stater som Panama kunne brukes til å omgå reguleringer og å spare skatt. I 1927 var ny lovgivning på plass rettet mot utlendinger og deres selskaper som la til rette for både skatteplanlegging og skatteunndragelse. Det var likevel ikke før i 1970 at Panama virkelig tok av som skatteparadis. Oljekrisen gjorde at shipping ble mindre lønnsomt og Panama utviklet derfor lovstrukturer som gjorde Panama svært attraktivt for utlendinger som ville skjule formue og inntekt og kombinerte sekretessen med minimale krav knyttet til regulering og etterlevelse av lover og regler.

Forretningsmodellen til Panama var lik den vi kjenner fra andre skatteparadis nemlig å tilby svært gunstig lovgivning med minimale krav til investor, bruk av ihendehaver aksjer etc samt hemmelighold. I bytte må investorene og deres selskaper betale årlige gebyrer for å opprettholde registering i selskapsregisteret og kan ikke drive lokalt under den gunstige lovgivningen. Videre tjener man penger på å tilby selskaper lokale stråmenn både som aksjonærer og styremedlemmer for å sikre at selskapet er hjemmehørende i Panama. Mange av disse stråmennene har tusenvis av verv. Slike regler bidrar til å skjule hvem som reelt fatter beslutninger og hvem som eier selskapene. I dag utgjør skatteparadisvirksomheten i Panama en ikke ubetydelig del av landets verdiskapning.

Panama er spesielt kjent for å tilby utlendinger å opprette truster i Panama.  En trust er en formuesmasse der den formelle og legale eier av midlene («trustees» eller forvalterne), har forpliktet seg til gjennom avtale å råde over formuen til beste for de som etter stiftelsesgrunnlaget (stiftelsesavtalen eller trustavtalen/ «trust deed»), er utpekt til å nyte godt av trustens midler («beneficial owners» eller benefisielle/tilgodesette eiere). Man sier gjerne at forvalterne formelt holder eiendomsretten til formuesmassen under tillit (on trust) og til beste for de tilgodesette.

Et selskap med begrenset ansvar, og en trust, er på vesentlige punkter forskjellige. Eierne av et selskap kontrollerer og råder over selskapet som benefisielle eiere gjennom selskapslovgivningen. Det særegne ved en trust som rettslig instrument er at den skiller mellom formelt eierskap «legal (title) ownership», som holdes av en eller flere forvaltere («trustees»), og de som er berettiget til å nyte godt av dens midler («equitable ownership», «beneficial ownership» eller «interests»). Forvalternes eierrådighet utøves derfor ikke på egne vegne, men «on trust» – i samsvar med stiftelsesforutsetningene – på benefisientenes vegne. De som har rett til trustens midler, er normalt (men ikke alltid) andre enn dem som har formell rettslig rådighet over midlene. I Panama er informasjon om hvem som tilgodesees og hvordan trusten operer skjult for offentligheten. De som forvalter trustene i Panama står ovenfor høye bøter og fengsel i opptil 6 mnd. hvis de bryter konfidensialitetsreglene.  

Misbrukstilfellene knyttet til truster er sprunget ut av mulighetene som byr seg. Virkningene av det formelle skillet mellom forvalterne og benefisientene forutsetter at benefisientene ikke har kontroll over forvalterne. Kontrollerer benefisientene forvalterne direkte eller indirekte, anses benefisientene som eiere av trustmidlene. Sekretessereglene hindrer som regel mulighetene til å avdekke underliggende realiteter. Og de som har rettslige krav mot benefisientene har som regel ikke kjennskap til trustmidlene eller mulighet til innsyn i de virkelige rådighetsforholdene. Og i noen tilfeller eies selskaper av en trust. Hvem kan stilles til ansvar for handlinger som for eksempel er foreskrevet av trustforvalterne?

Panama har også fått et rykte som for å bidra til hvitvasking av penger knyttet til bla narkotikakriminalitet, våpensmugling og terrorisme.  Det amerikanske skattevesenet fant at i perioden 1978-1983 var 28% av sakene knyttet til hvitvasking av narkotikapenger fra Panama. I 2014 tok IMF tak i problemene knyttet til hvitvasking av penger gjennom Panama. IMF pekte på at hvitvasking av illegale penger var ulovlig i henhold til Panamansk lov. Likevel ble det i liten grad brukt ressurser på å håndheve reglene.  Dessuten var det en rekke smutthull i lovgivningen som IMF mente måtte tettes.  I ettertid har man før lekkasjen «Panama papers» kom gjort lite for å tette smutthul eller håndheve reglene. «Panama papers» vil kanskje endre på dette.

 

Viktige spørsmål

  • I hvilken grad etterlever skatteparadisene tiltak som for eksempel OECD eller IMF påpeker er nødvendige for å etterleve internasjonale regler og reguleringer. Hvilke sanksjonsmuligheter finnes for det internasjonale samfunn mot skatteparadis som ikke følger opp sine forpliktelser.
  • I hvilken grad vet vi at selskapsregistre i skatteparadis er ajourførte?
  • Hvorfor tillater man stråmenn som aksjonærer og i styrer iskatteparadis?
  • «Windowdressing» Hva er egentlig realitetene når det gjelder forskjellbehandling av utenlandske investorer og deres selskaper som ikke driver lokalt og de som bor og har økonomisk (fysisk) virksomhet i skatteparadiset. Er det riktig at man ikke forskjellsbehandler lengre slik noen skatteparadis hevder?