Innlegg: Jersey eller Jæren ett fett? (DN)

I dette debattinnlegget i Dagens Næringsliv kommenterer vi at store norske matprodusenter eies av oppkjøpsfond i skatteparadis.

Innlegget stod på trykk i Dagens Næringsliv, torsdag 31.august 2017


Jersey eller Jæren ett fett?

Subsidier og tollvern tilfører norske matprodusenter store verdier. Aggressiv skatteplanlegging hører ikke hjemme i matbransjen.

Norske matprodusenter som Leiv Vidar, Synnøve Finden, Finsbråten og Sørlandschips er utenlandske – i hvert fall på eiersiden, ifølge Dagens Næringsliv mandag 28. august. Disse produsentene er eid av Scandza-konsernet, som igjen er eid i hovedsak av oppkjøpsfondet Capvest, basert i skatteparadiset Jersey.

Det er selvsagt hverken uvanlig eller sensasjonelt at nasjonale selskaper kjøpes opp av internasjonale investorer. Det viktigste med innlegget i DN samme dag er at informasjonen om hvordan Scandza og Capvest, er organisert, og koblingene til skatteparadiser, er såpass vanskelig tilgjengelig at det krevde et «gravearbeid» for å få opplysningene om hvordan konsernet var strukturert frem i dagen.

Les innlegget "Matindustriraid fra skatteparadis"

De norske minoritetseierne Stig Sunde og Jan Bodd uttaler at de «går ut fra at Capvest forholder seg til de lover og regler som finnes». De unnlater å nevne at nettopp internasjonale oppkjøpsfond er blant de mest aggressive i å utnytte ethvert skattesmutthull.

Selv om eierstrukturen fremstår som velegnet til aggressiv skatteplanlegging, kan vi ikke vite om de faktisk unngår skatt i Norge eller kommer til å unngå skatt dersom de selger seg ut av de norske selskapene med gevinst. Men dersom Capvest tar ut skattefri gevinst på disse norske matvareprodusentene, er det særlig kritikkverdig innen næringsmiddelmarkedet. Det norske fellesskapet spytter inn store verdier i form av skattekroner på å sikre produksjon av innsatsfaktorene til disse selskapene: norsk kjøtt, meierivarer og andre jordbruksprodukter.

De norske verdikjedene på matvarer kan ses på som en politisk fremforhandlet «samfunnskontrakt», som skal sikre fortsatt norsk produksjon, til tross for at norske landbruksvarer er langt fra konkurransedyktige i det internasjonale markedet.

Mulighet for at overskudd fra matproduksjonen skal havne ubeskattet i hendene på skjulte skatteparadisinvestorer, fremstår i denne sammenhengen som urettmessig.

I Tax Justice Network Norge jobber vi for tiltak som vil gjøre det lettere å få oversikt over hvordan flernasjonale konserner opererer, og hvor mye de bidrar med i skatt. Det viktigste verktøyet for slik åpenhet er at selskapene pålegges å lage årlige rapporter som viser deres økonomiske aktiviteter, skatt inkludert, for hvert enkelt land hvor de har virksomhet.

Slik land-for-land-rapportering er innført for olje- og utvinningsselskaper. Det er på høy tid at det blir rullet ut til alle sektorer.

Det bør også være en selvfølge at man kan lete opp hvem som er eiere av selskaper i offentlig tilgjengelige registre på nett. Dette er opplysninger som er uunnværlige for skattemyndigheter, men også viktig for politikere og andre offentlige myndigheter.

Forbrukere i dag bryr seg om hvor produkter kommer fra. Noen ønsker å kjøpe økologiske varer, andre ønsker å støtte lokale produsenter. Det er ikke sikkert forbrukerne vil velge bort et produkt bare fordi det viser seg at produsenten er eid av en utenlandsk investor i et skatteparadis. Men vi bør kunne kreve at forbrukere får en enkel tilgang til ærlig informasjon om selskapene som står bak produktene vi omgir oss med i hverdagen.

Og dette inkluderer om eierskapet hører hjemme på Jæren eller på Jersey.
Sigrid Klæboe Jacobsen og Peter Ringstad
Tax Justice Network–Norge
Debatten fortsetter:

Skatteparadis gir ulike vilkår

Fullversjon av innlegg av Gregar Berg-Rolness og Per Ingvar Olsen som stod på trykk i forkortet utgave i DN 06.oktober.