Amazon slipper unna igjen

Denne kronikken ble først publisert i Klassekampen 17.11.2021

På G20-møte 30 – 31. oktober godkjente verdens tjue rikeste land planen for et nytt globalt skattesystem, som er utviklet i regi av OECD.

Avtalen inneholder nye regler for hvilke land som får skattlegge store, multinasjonale selskap, og fordeler noe mer til markedsland - der selskap har kunder. Den andre delen av avtalen innfører en global minstesats for selskapsskatt på 15%, og kan bety slutten for bruk av skatteparadiser for de største selskapene.

Det er ingen tvil om at avtalen er historisk, men den har likevel alvorlige svakheter, og den gjør langt fra nok for å skattlegge den digitale økonomien på en rettferdig måte.

Avtale med store hull

For det første er det kun de aller største selskapene som vil måtte fordele noe av sitt overskudd til land der de har mange kunder. Det er selskap med en global omsetning på over 20 milliarder euro, og av disse kun de som har en global driftsmargin på 10%, som vil rammes. Amazon har en årlig driftsmargin på 6% på grunn av store vekstrettede investeringer, og vil mest sannsynlig slippe unna.

For det andre er den globale minimumsskatten på 15% for lav. EU Tax Observatory har gjort beregninger som viser at Norge vil øke sine skatteinntekter med 3 milliarder kroner årlig, men at dette kunne vært 18 milliarder kroner mer i året dersom avtalen hadde endt på 21%. Minimumsskatten er et viktig tiltak, da selskapsskatten globalt i snitt er halvert de siste 30 år, men den lave minstesatsen vil kunne føre til et nytt kappløp ned mot 15%.

Som del av avtalen har også landene gått med på å sine avskaffe nasjonale digitalskatter, og til å avstå fra å innføre nye. Beregninger gjort for England viser at land med slike skatter vil tape på de nye reglene.

Sist men ikke minst gjør avtalen lite for å omfordele global økonomisk ulikhet – da det er landene med store markeder og hjemlandene for de største selskapene, i praksis de rikeste økonomiene, som får økte skatteinntekter. Sånn går det gjerne når verdens rikeste land blir enige, uten tilstrekkelig involvering fra utviklingsland.

Hva kan regjeringen gjøre?

Det er ingen overraskelse at OECD-avtalen har mangler. Spørsmålet er hva norske politikere skal gjøre for å demme opp for svakhetene.

Det har kommet signaler om et nytt mandat for det regjeringsoppnevnte skatteutvalget. Gruppen bør settes til å vurdere tiltak mot overskuddsflytting og for skattlegging av den digitale økonomien. Å undersøke hvilke begrensninger OECD-avtalen setter for norsk skattepolitikk, er naturlig for en regjering som ellers virker opptatt av å prøve handlingsrommet i EØS for internasjonale avtaler. Nødvendig ressurser bør også settes av til løsninger mot skjult eierskap, siden Skatteetaten ikke kan skatte formue og inntekter som ikke er kjent.

Den nye regjeringen bør også gi sin fulle støtte til en global skattekonvensjon i regi av FN, for å komme nærmere skatteregler som kan komme alle land til gode. Over 100 sivilsamfunnsorganisasjoner, inkludert 30 norske, har tatt til orde for dette.

Gjennomføringen av OECD-avtalen vil hvile på den viktige informasjonstilgangen som kommer med land-for-land-rapportering, der de største selskapene rapporterer nøkkeltall fra alle land de opererer i. Denne informasjonen må bli tilgjengelig for offentligheten, slik at sivilsamfunn, journalister og forskere kan etterprøve effekten av avtalen, og holde selskaper og beslutningstagere til ansvar.

Regjeringen har varslet ambisjoner på skatt- og åpenhetsfeltet i Hurdalserklæringen.

Nå er tiden inne for å gjøre konkret politikk og alvor ut av formuleringene.