Av Sigrid Klæboe Jacobsen, daglig leder i Tax Justice Network – Norge
Guro Slettemark, generalsekretær i Transparency International Norge
Opprinnelig publisert i Dagens Næringsliv, 24.januar 2018.
Mer enn en femdel av eierskapet på Oslo Børs er skjult, på tross av at åpenhet ble vedtatt av Stortinget i 2015. Nå raserer regjeringen åpenhetstiltakene. Forslagsstillerne, Arbeiderpartiet og KrF, sitter stille i båten.
Åpenhet om hvem som eier selskaper er en bærebjelke i et sunt og redelig marked. Så viktig står åpenhetsprinsippet, at Stortinget i juni 2015 enstemmig vedtok et åpent eierregister for virksomheter som opererer i Norge.
Dette var første gang i stortingsperioden at partier brøt blokkene og gikk sammen for å fremme et forslag, ved Arbeiderpartiets Marianne Marthinsen og Hans Olav Syversen i KrF.
Det skulle ta over tre år før Finansdepartementet kom tilbake med forslag til hvordan åpenheten skulle implementeres. Forslag om lov om register over reelle rettighetshavere behandles nå i januar av Finanskomiteen. Det foreslåtte registeret legger seg på EUs minstekrav, til tross for at Stortinget i 2015 ba om et mye mer ambisiøst register. Verdipapirsentralloven, som også er til behandling hos komiteen nå, foreslår heller ingen endringer i forvalterordningen, og dermed fortsetter hemmeligholdet på Oslo Børs.
I Norge er det i prinsippet full åpenhet om alle som formelt eier aksjeselskaper. Kjøper du aksjer i et norsk selskap, blir du oppført i det offentlig tilgjengelige aksjonærregisteret.
Åpenheten gjør ikke bare markeder mer effektive, det er også et viktig verktøy for media og sivilsamfunn i deres arbeid med å avdekke og bekjempe interessekonflikter og økonomisk kriminalitet.
I senere år har norske journalister kunne skrive en rekke saker om interessekonflikter rundt eierskap, også saker som involverte norske politikere.
Disse sakene ble gjort mulige etter at offentligheten fikk tilgang til eierinformasjon. Åpenheten kom etter massivt press fra presseorganisasjoner mot Finansdepartementet, som hardnakket nektet innsyn. Det var først når Sivilombudsmannen kom på banen at offentligheten fikk tilgang i 2015.
Men aksjonærregisteret har en enorm blindsone.
Kjøper du som nordmann én aksje i for eksempel Telenor, oppføres du i aksjonærregisteret. Som utlending kan du bruke en forvalter. Da står du oppført som «ukjent» i registeret. Slik kan Telenors tredje største eier, som sitter pågodt over 23 millioner aksjer, være ukjent. Det samme gjelder ytterligere 12 av de 20 største eierne.
Telenor er valgt som eksempel fordi de ligger helt på snittet. I snitt var 13.5 av de 20 største eierne av Oslo Børs’ ti største selskaper ukjente i aksjonærregisteret ved utgangen av 2017 (registeret oppdateres fremdeles bare én gang i året).
22.8 % av verdiene på Oslo Børs var bak forvalterkonto ved utgangen av november 2018. Forvalter-eierskap utgjør ca. to tredjedeler av alt utenlandsk aksjeeierskap i Norge.
Heller ikke slik statistisk informasjonen om omfanget av forvaltere er offentlig tilgjengelig. Vi har betalt 4000 kroner til Verdipapirsentralen for å få ut tallene.
Myndighetene har i prinsippet innsynsrett i hvem som står bak forvalterkontoer. I praksis er det derimot vanskelig også for dem å vite hvem som eier aksjene når de eies gjennom forvaltere. Dette påpekte det internasjonale organet Financial Action Task Force i sin evaluering av Norge i 2014, og dette innrømmer også Finansdepartementet selv i forslaget om ny Verdipapirregisterlov. Ofte eies aksjene gjennom lange kjeder av forvaltere.
Oslo Børs oppfordrer selskaper til å oppgi de reelle eierne bak sine 20 største aksjeposter. Noen selskaper gjør dette, på ulike måter. I det alt vesentlige dukker det da opp forskjellige typer utenlandske selskaper og truster som reelle eiere. Fysiske personer er fraværende.
Utenlandske eiere må pålegges opplysningsplikt på lik linje med norske. Dette vil hindre at forvalterordningen misbrukes av de som har noe å skjule.
Forvalterregistrering har flere legitime og nyttige funksjoner, men hemmelighold er ikke én av dem. Dette slo Stortinget ettertrykkelig fast i vedtaket fra 2015: «Det er imidlertid en forutsetning for slik registrering at selskapet selv, og myndigheter som har behov for det og allmenheten, til enhver tid kan få informasjon om bakenforliggende eiere».
Det er nedslående at regjeringen ikke følger marsjordre fra Stortinget. Enda verre er det at Arbeiderpartiet og KrF ser ut til å laregjeringens unnlatelse forbigå i stillhet.