Det brygger til kamp for åpenhet i Europa

Denne kronikken ble først publisert i Dagens Næringsliv 5.12.22.

22. november i år konkluderte EU-domstolen med at direktivet som pålegger medlemslandene å etablere et åpent register over reelle rettighetshavere i kampen mot hvitvasking, ikke beskytter personvernet godt nok. Denne bestemmelsen i hvitvaskingsdirektivet ble derfor kjent ugyldig.

Dommen er et alvorlig tilbakeslag for arbeidet i EU med åpenhet om egentlige eiere.

Registre over reelle rettighetshavere har ofte blitt pekt på som de viktigste virkemidlene myndigheter kan sette inn i kampen mot skjult eierskap, skatteunndragelse, korrupsjon og hvitvasking. Behovet for dette ble senest vist i DNs ferske kartlegging av omfanget på eiere av norsk eiendom i skatteparadiser.

Det brygger nå opp til en kamp for viktige åpenhetsprinsipper i Europa i tiden som kommer. I EU er samtalene om et nytt (sjette) hvitvaskingsdirektiv allerede i gang, og Kommisjonen og Europaparlamentet har signalisert en mulig revisjon av direktivet for å sikre størst mulig åpenhet og tilgang til eierskapsinformasjon innenfor de mulighetene dommen gir.

På den andre siden vil advokatselskaper på vegne av mektige interesser bruke dommen for alt den er verdt til å begrense innsynsmuligheter i hvem som er de faktiske eierne av selskaper.

Denne kampen vil også stå i Norge. Advokat Stephan L. Jervell i advokatfirmaet Wiersholm, uttaler i et innlegg i DN 29. november at dommen er «en seier for alle de legitime eierne og investorene bak selskaper og fond som ikke ønsker offentlighet rundt sitt eierskap». Sitatet skjuler at seieren er minst like stor for illegitime eiere bak selskaper.

På en åpenhetskonferanse i Brussel denne uken ble dommen kalt den beste julegaven organisert kriminalitet kunne ønsket seg.

Dommen er problematisk av flere grunner:

• Det er etter vårt syn ikke åpenbart at registrering av personopplysninger knyttet til eierskap i selskaper er et alvorlig inngrep i personvernet. Å være kontrollerende eier av et selskap er ikke noe som grunnleggende hører privatlivet til.
• Dårligere tilgang til opplysninger om hvem som eier kraftverkene, barnehagene og luftambulansetjenestene våre gjøre det vanskeligere å drive offentlig kontroll. Jo færre som har tilgang, jo færre tips til myndighetene og mediene om forhold som fortjener offentligheten debatt. Det finnes mange eksempler på at myndighetene har tatt opp saker som en direkte følge av medieomtale. Dette var også et viktig poeng fra finanskomiteen på Stortinget da den behandlet loven om registeret: «Mest mulig åpenhet om eierskap er med på å beskytte det økonomiske systemet som er bygget opp i Norge, og derigjennom ivareta et fungerende demokrati».

Dommen bør uansett ikke få konsekvenser for ferdigstillingen av et norsk register over reelle rettighetshavere, som nylig ble sikret finansiering i budsjettforliket mellom SV og regjeringen. EU-dommen rokker ikke ved det faktum at alle land er forpliktet til å ha slike registre på plass. Men dommen kan legge begrensninger på hvem som kan få tilgang til opplysningene.

Som følge av dommen har flere EU-land som Luxembourg midlertidig begrenset adgangen til sine registre for allmennheten, for å vurdere hvordan de skal regulere tilgang til sine registre i henhold til dommen.

En rekke EU-land har imidlertid holdt fast ved at registrene skal være offentlig tilgjengelig. Latvia, som i sin lov viser til bredere samfunnshensyn enn kriminalitetsbekjempelse og antiterrorisme, har holdt sitt register åpent, det samme gjør Danmark.

Norge vedtok loven om å etablere et slikt register i 2019. Da var det en klar forutsetning at allmennheten til enhver tid skulle ha tilgang. Samfunnets bidrag gjennom organisasjoner og medier, samt varslere og publikum, ble fremhevet som særlig viktig i et velfungerende demokrati. Dette er fremdeles grunnleggende viktig.

Norge bør i likhet med disse landene ikke ta for gitt at kampen for reelt åpne registre er tapt.

Foto: EU-domstolen i Luxembourg. Luxofluxo via Wikimedia Commons.