I sin masteroppgave tok NHH-studentene Vegard Flystveit og Håvard Øyna utgangspunkt i en kjent studie som forbinder skatteparadis med høy kvalitet på styresett og institusjoner. Studentenes funn i “The obscure truth about governance quality and tax havens” sår tvil om holdbarheten til studien, og gir derimot belegg for at stor finansindustri kan bidra til å forvitre gode styresett.
Dhammika Dharmapala og James Hines sin forskning fra 2009 viste en statistisk signifikant og positiv sammenheng mellom kvalitet på styresett og sannsynlighet for å bli skatteparadis. Med andre ord at skatteparadis i snitt har høy kvalitet på styresettet.
Flystveit og Øyna finner derimot ingen statistisk signifikant sammenheng for dette. De bruker Tax Justice Networks Financial Secrecy Index (FSI) som indikator på skatteparadis.
FSI er en omfattende måling av 20 indikatorer som ser på hvorvidt et lands lover og håndheving av disse muliggjør finansielt hemmelighold på ulike områder. Dette gir en objektiv “hemmeligholdsskår”. Dette tallet vektes med landets andel av det globale markedet for salg av finanstjenester til utenlandske kunder, en såkalt “global scale weight”. Kombinasjonen av disse gir rangeringen av de mest skadelige hemmeligholdsjurisdiksjonene i verden. I rangeringen for 2020 toppet Cayman Islands, USA og Sveits lista.
Finansforbannelsen
I masteroppgaven diskuteres den såkalte “Finance Curse”-tesen fra Nicholas Shaxson og John Christensen. Tesen sier at skatteparadiser, hvor finanssektoren utgjør en stor del av økonomien, kan oppleve at økonomiske og politiske institusjoner forvitrer. De trekker en parallell til den negative utviklingen som er observert i en rekke ressursrike land i det som ofte kalles “ressursforbannelsen”.
Shaxson og Christensen viser at en voksende finanssektor kan “kapre” andre sektorer når finanssektoren får økende innflytelse, og at økonomiske og politiske prioriteringer flyttes vekk fra resten av økonomien. Demokratiske og institusjonelle kontrollmekanismer som kan være kritiske til finansindustrien motarbeides eller fratas makt for å beskytte næringens interesser. Over tid kan dette føre til en uheldig maktkonsentrasjon og bygge ned institusjoner som er viktige for å sikre godt styresett. For små økonomier er dette spesielt prekært, da færre sektorer står som motvekt til finans. Her kan kapringen true regimets stabilitet, og dytte det i en autoritær retning.
Land som regnes som skatteparadis spesialiserer seg i finansielle tjenester for utlendinger. Størrelsen på den finansielle sektoren korrelerer derfor sterkt med grad av skatteparadis-virksomhet. Følgelig forventes det at skatteparadis preges spesielt av finanssektorens politiske og økonomiske kapring.
Denne teoretiske forventningen står stikk i strid med Dharmapala og Hines’ forklaring. De mener altså at når et lands kvalitet på styresett øker, øker samtidig sannsynligheten for at landet blir et skatteparadis. Men Flystveit og Øyna finner ikke en slik statistisk sammenheng mellom styresett og skatteparadis. Til NHH-Bulletin sier Håvard Øyna:
– Vi mener at finanssektoren er med på å undergrave landets styresett og den institusjonelle kvaliteten, i stedet for å bidra til økonomisk og sosial vekst blant innbyggere. Vi viser også til hvordan skatteparadiser gjøre kriminelle handlinger lønnsomme og at de store taperne ofte er utviklingsland som allerede er vanskelig stilt.
Studentenes veileder, Evelina Gavrilova-Zoutman ved Institutt for foretaksøkonomi, er imponert over studentene og i en kommentar til NHH-Bulletin gir hun støtte til funnene deres:
– Det som gir mening er at multinasjonale selskaper har forhandlingsmakt over politikken til små land og at de bidrar til å bryte ned styresettene til disse landene. Dette tenkte vi imidlertid ikke på før. Oppgaven gir oss dermed et slag i ansiktet og bidrar til å justere bildet vi har av skatteparadiser.
Foto: Illustrasjonfoto fra Canva/sorincolac