Fra veiskille til sidespor

Etter fem års stillstand, skjøt EUs kamp for større åpenhet i selskap fart i februar. Men store ambisjoner ble erstattet av hastverk, og resultatet er en ordning som trolig vil ha minimal effekt.

I februar i år kunne endelig Rådet for den europeiske union vise fremgang i kampen mot skatteunndragelse. Da vedtok de et forslag om offentlig land-for-land-rapportering (LLR). Dette skjedde etter lang tids stillstand - fem år etter at Europakommisjonen la frem forslaget, og fire år etter at Europaparlamentet ble enige om sin posisjon. Gjennombruddet skjedde som følge av at enkelte medlemsstater meldte at de nå støttet forslaget, noe som gjorde en flertallsavgjørelse i Rådet mulig. Siden mars har det pågått trilogforhandlinger mellom de tre organene. I juni ble partene enige, men resultatet er en skuffelse for åpenhetsforkjempere.

Hullene i ordningen
LLR innebærer at flernasjonale konsern må legge frem nøkkeltall som inntekt og skatt for hvert land de driver virksomhet. Du kan lese mer om LLR i vårt faktaark.

Trilogforhandlingene har imidlertid ført til en rekke kompromisser. Kanskje viktigst er at konsernene som rammes av ordningen kun må oppgi nøkkeltall for virksomhet i EU-land, samt land på EUs grå- og svartelister over skatteparadis.

Et problem med EUs LLR-ordning er at store konsern vil kunne flytte overskudd til land som ikke omfattes av rapporteringsplikten. For at LLR skal fungere etter hensikten må rapporteringsplikten gjelde alle land hvor et konsern driver virksomhet.

Enda verre er det at EUs grå- og svartelister er svært mangelfulle. En sammenligning med Tax Justice Networks rangeringer av skatteparadis, Corporate Tax Haven Index og Financial Secrecy Index, viser at EUs nye ordning ikke vil dekke de største skatteparadisene, som Caymanøyene, De britiske jomfruøyene, Sveits og USA.

Rådet fikk gjennomslag for å innføre en sikkerhetsklausul som gjør at konsern kan slippe å rapportere nøkkeltall i opp til fem år, hvis de selv vurderer offentliggjøring av informasjonen som konkurransehemmende. Dette er et stort smutthull, da det er uklart hva som regnes som konkurransehemmende, og siden private aktører får gjøre vurderingen selv.

Nok en svakhet er at ordningen kun omfatter store konsern, definert av en samlet omsetning på over 750 millioner euro. Denne betingelsen er imidlertid mindre overraskende, da den var en del av Kommisjonens originale forslag fra 2016.

Fremdrift ble prioritert over kvalitet
Organisasjonen Eurodad har fulgt prosessen nøye og beskrive forhandlingsrunder som har vært preget av hastverk og et fallende ambisjonsnivå.

Det portugisiske formannskapet i Rådet, som har mye av æren for at Rådet endelig kom frem til et vedtak i februar, har kjempet for en rekke av kompromissene som har svekket forslaget. Eurodad mener Portugal har ønsket å få ordningen på plass før deres formannskapsperiode avsluttes i slutten av juni, og at fortgang har blitt prioritert over kvalitet.

Før trilogforhandlingene var det knyttet spenning til Parlamentets rolle, da de hadde de mest ambisiøse forslagene. De ønsket en ordning som omfattet alle land, og at en eventuell sikkerhetsklausul burde administreres av Kommisjonen. Men Parlamentets ambisjonsnivå sank raskt, og de sluttet seg til Rådets mål om fortgang.

Hva skjer nå?
Nå venter en rekke godkjennelsesrunder i de tre organene, men dette er som regel en formalitet. Det ventes dermed ikke store endringer før et endelig direktiv.

Direktivet vil bli gjennomgått på nytt av Kommisjonen etter fire år, men det er usikkert hva dette kan innebære. Et håp er at det vil bli mulig å innføre rapporteringsplikt for alle land. Mandatet for gjennomgang omfatter imidlertid ikke å vurdere utvidelse av ordningen. Om fire år vil det uansett være vanskelig å vurdere ordningen ettersom konsern kan benytte seg av den femårige utsettelsen av rapporteringsplikten.

EUs ordning kan ikke med rette kan kalles land-for-land-rapportering. De ønsker å ramme de største konsernene, men undervurderer samtidig ressursene disse konsernene har til å hjelpe seg med å å flytte overskudd vekk fra landene som ikke omfattes av LLR.

LLR er helt sentralt i kampen for skatterettferdighet, og sivilsamfunnsorganisasjoner har jobbet for dette siden 2006. 2021 skulle bli et veiskille, men endte som et sidespor.

Foto: Portugals statsminister António Costa (på vegne av Rådet), Parlamentets president David Sassoli og Kommisjonens president Ursula von der Leyen i mars i år. CC-BY-4.0: © European Union 2020 – Kilde: EP/Flickr