Høringsinnspill fra Tax Justice Network- Norge
Gjelder Lov om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering (hvitvaskingsloven)
Prop. 40 L (2017-2018)
Hvitvasking representerer et betydelig samfunnsproblem. Det bidrar til å flette inn profitt fra kriminell virksomhet inn i ellers legitim økonomisk aktivitet, og på den måten styrker det organiserte kriminelle, undergraver seriøse aktører. Et eksempel – Aftenposten har beskrevet operasjonen «Russian Laundromat», hvor et kriminelt nettverk skal ha hvitvasket 100 milliarder kroner ut av Russland. Her var blant annet Nordea og Danske Banks filialer i Latvia og Moldova brukt til å hvitvaske beløp i størrelsesordenen 7 mrd kroner.
Vi har på mange måter vært heldige som har unngått at norske banker har blitt tungt innblandet i liknende hvitvaskingsoperasjoner, som vi kjenner til vel og merke. Kanskje er det fordi vi i Norge har hatt relativt ansvarlige banker. Flere av våre naboland har hatt banker med sterk vekst i utlandet, for eksempel Island før finanskrisa, eller Nordea og Danske Bank, som har gått tungt inn i krevende nye markeder som de baltiske landene. Men vi ser at også i Norge dukker det opp aktører innen bank som vokser i raskt tempo i utlandet, som for eksempel Bank Norwegian. Hvitvaskingsutfordringene er størst i forbindelse med nye markeder og nye kunder, og en ekspansiv finansbransje vil også øke behovet for å sikre etterlevelsen av hvitvaskingsregelverket.
Kanskje er det mer bransjen enn reguleringsmyndighetene som skal ha ære for at det ikke har båret galt av sted i Norge. I hvert fall ble det avdekket betydelige svakheter i det norske regimet under FATFs evaluering i 2014. En minimumsambisjon for den nye hvitvaskingsloven må derfor være å utbedre de områdene som ble funnet for dårlige da.
Ett av punktene som Norge ble særlig kritisert for var det generelle unntaket fra å identifisere reelle rettighetshavere i børsnoterte selskaper, under presumsjon om at alle EØS-land har tilfredsstillende åpenhet om reelt eierskap i børsnoterte selskap.
Med det nye lovforslaget opprettholdes - og i tillegg utvides unntaket i strid med FATF og EUs anbefalinger – slik at unntaket også gjelder datterselskaper av børsnoterte selskaper i EØS-land eller tilsvarende.
Tax Justice Network – Norge mener alle rapporteringspliktige bør pålegges å ha en risikobasert tilnærming til identifisering av reelle rettighetshavere også for børsnoterte selskaper, for å sikre at lovens og direktivets formål etterleves.
Unntaket er begrunnet i at børsnoterte selskaper er underlagt strenge rapporteringskrav og regler om innsyn. Men merk at det både i Norge og de øvrige EØS-land er store ulikheter til innsyn, samt at det normalt vil være adgang til å registrere aksjeeierskap i børsnoterte selskaper ved bruk av forvaltere, noe som forhindrer innsyn om reelle rettighetshavere.
I artikkelen «Skjulte eierforhold i Norge» publisert i Regnskap og Revisjon i 2016 gjorde Gregar Berg-Rolness og Ayush Tseren en gjennomgang av de største Børsnoterte selskaper på Oslo Børs. Børsen anbefaler at selskaper publiserer en reell eieroversikt basert på de 20 største eierne jevnlig og minst en gang i året. Dette gjøres i praksis bare i liten grad. De fleste oppgir kun første ledds eierskap, hvor det oppgis navnet på en utenlandsk forvalter – ikke faktisk eier. I de største selskapene i utvalget utgjør innslaget av forvaltere gjennomgående rundt tre fjerdedeler av selskapenes 20 største aksjonærer. Børsanbefalinger er ikke en sterk nok regulering til å sikre tilstrekkelig innsyn i reelle rettighetshavere av selskaper.
I mange land, inkludert Norge, har det dukket opp såkalte juniorbørser, eller alternative investment markets, som Merkurbørsen i Oslo. Disse har mindre omfattende opptakskrav enn vanlige børser– noe som også åpner opp for større risiko for hvitvasking.
Dette peker også i retning av behovet for å ha en risikobasert tilnærming – også til noterte selskaper.
Videre vil vi minne komiteen om et av de viktigste tiltakene Norge er pålagt å implementere under hvitvaskingsdirektivet, som ikke er omfattet av dette lovforslaget – nemlig å innføre et offentlig register over reelle rettighetshavere. Her ser vi fram til lovforslaget fra Finansdepartementet. Lakmustesten for innretningen av et slikt register er at opplysningene i registeret er oppdaterte og verifiserbare – og at opplysningene dermed kan brukes av rapporteringspliktige foretak i identifisering av reelle rettighetshavere. Dette vil kunne medføre enorme besparelser for bransjen – og være et viktig tiltak mot økonomisk kriminalitet og hvitvasking.
Med vennlig hilsen
Peter Ringstad
Politisk rådgiver