Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 15. juni 2021.
Oppmerksomheten rundt global skattlegging for tiden, er enorm. Koronapandemien har konsentrert statsledere, som USAs president Joe Biden, rundt et enkelt faktum: det internasjonale skattesystemet virker ikke i en global økonomi, og i alle fall ikke i en digital økonomi. Det er ikke noe nytt, men for første gang siden hovedprinsippene i dagens skattesystem ble lagt på 1920-tallet, er det politisk vilje til å gjøre store endringer. Dette er tidspunktet for å jobbe for regler som medbestemmelse for alle land og at skatt betales der verdiene skapes.
Ulikheten øker
Det er i dag for enkelt for flernasjonale selskap og enkeltpersoner å bestemme selv hvor mye skatt de vil betale. Konsekvensene er knusende. Ifølge FNs FACTI-panel går 500 til 600 milliarder dollar i skatt årlig tapt som en følge av selskapers overskuddsflytting via skatteparadis.
Pandemien har forsterket en allerede voksende økonomisk ulikhet. De ti rikeste i verden økte sin formue med ufattelige 540 milliarder dollar i 2020. Et beløp som ifølge utviklingsorganisasjonen Oxfam både kunne ha hindret folk fra å havne i fattigdom på grunn av pandemien, og betalt for vaksine til alle. Bistand alene vil aldri være nok for å finansiere bærekraftsmålene og tiltak mot klimakrisen.
En global minsteskatt for store selskap, som G7 nå ønsker, er et grep for å stoppe deler av dette. Dessverre er den foreslåtte satsen på 15 prosent, altfor lav. Dagens gjennomsnitt for selskapsskatt i OECD-landene er 25 prosent, og en global minimumsskatt bør speile dette. I stedet er det er en fare for at kappløpet mot bunnen erstattes av et skadelig kappløp mot minimum. Inntektene land får fra de ulike globale minstesatsene, er enorme. Ifølge Tax Justice Network vil en skatt på 25 prosent gi 780 milliarder dollar i inntekter, og 15 prosent bare 270 milliarder dollar.
G7 prioriterer seg selv. For de fleste andre land, og særlig fattige land, vil dette være en dårlig avtale, når 60 prosent av inntektene forventes å gå til G7. Årsaken er det eksisterende skattesystemet, og avtalen favoriserer land der flernasjonale selskap har mange kunder og sine hovedkontor, når skattegrunnlaget fordeles. Utviklingsland der selskap gjerne har mange arbeidere og stor produksjon, vil tape på dette. Resultatet er at rike land utvider sin mulighet til å skattlegge overskudd skapt i andre land.
Avtalen må styrkes
Det trenger ikke være slik. Tax Justice Network har et alternativt forslag (METR), som gir betydelig større inntekter for de fattigste landene. Dette forslaget er ikke perfekt, men det vil gjøre det mulig å få inn litt mer av de 45 milliarder dollar som lavinntektsland taper årlig på skatteflukt.
G7s avtale er ikke et diktat. Først skal den innom finansministrene i G20 i juli. Vil store økonomier med stor produksjon, som Kina og India, ønske endringer? Så skal avtalen til OECD, der en utvidet gruppe land deltar i forhandlingene. Dette er tidspunktet for Norge og andre land til å jobbe for å øke minimumssatsen til 25 prosent, og at utviklingslandene må få delta på like fot. Vi må ikke akseptere en avtale med så dårlige betingelser for fattige land.
Samtidig er det viktig å vite at avtalen ikke fikser de eksisterende problemene i skattesystemet, som gjør det enkelt å flytte overskudd til lavskattland. Den innfører en ekstraskatt for de største flernasjonale selskapene, på toppen av et system som ikke virker, og som kun skattlegger en del av overskuddet. Resten av systemet fortsetter som før, mens kompleksiteten i systemet øker. Dette går verst ut over utviklingsland.
Vi etterlyser et system som er åpent, enkelt, og som sikrer at skatt betales der verdiene skapes. Vi mener det må bety å behandle flernasjonale selskap som ett selskap med ett overskudd, såkalt enhetlig skattlegging. Overskuddet fordeles etter nøkkeltall, som også må inneholde produksjon og antall ansatte.
Mer rettferdig system
En demokratisk grunnverdi, er at alle land som blir påvirket av et regelsystem, skal ha innflytelse når reglene lages. G7s avtale viser hvorfor det er nødvendig å flytte forhandlinger om skatt til FN for å få gode resultater for alle. Vi mener det bør innebære at man tetter et hull i folkeretten, og starter forhandlinger om en internasjonal skattekonvensjon, slik det blir anbefalt i FNs FACTI-rapport. Opp gjennom historien har konvensjoner vært bærebjelker i arbeidet for å løse kompliserte internasjonale problemer, det være seg hull i ozonlaget, marin forsøpling, tobakk som globalt helseproblem, eller klasevåpen. Det vil også være godt egnet for skatt.
Norge har vært en viktig initiativtager og pådriver for mange av disse. Norge kan også spille en sentral rolle i å få på plass en FN-konvensjon om skatt. I Bistandsaktuelt 2. juni uttrykte SV og Arbeiderpartiet at de ønsker å gjøre dette i neste stortingsperiode. Også MDG og KrF har programfestet at de ønsker at Norge skal jobbe for en konvensjon/avtale for et bedre skattesystem. Dette er godt nytt for alle som ønsker et mer rettferdig skattesystem.