Oljefondet skal ikke gjøre eiendomsinvesteringer i miniputtlandet, men begrunner etableringen med å spare kostnader. Men hold an: er skatt virkelig en kostnad?
I et velfungerende marked vil selskap motiveres til økt innovasjon og effektivitet for å holde seg konkurransedyktige. Å senke kostnader er en viktig del av dette bildet. Kostnader er knyttet til produksjonen, altså de ressursene som brukes for å fremstille varen eller tjenesten. Ved etablering i et nytt land er kostnadsnivået én faktor selskapet må ta hensyn til. Andre faktorer er om landet kan tilby en høyt utdannet arbeidsstyrke, om styresettet er politisk stabilt, fysisk infrastruktur som veier og vann, et velfungerende juridisk rammeverk og så videre.
Felles for de ovennevnte faktorene er at de finansieres av skatteinntekter. Men skatt er ikke en kostnad, skatt dreier seg om fordeling. Skatt må derfor settes i samme kategori som utbytte - en tilbakebetaling til samfunnet som gjør driften av selskapet mulig. Dette reflekterer at et selskap ikke oppnår overskudd kun ved hjelp av investorkapital, men også er avhengig av samfunnets tjenester. Isolert sett kan det være rasjonelt for å unngå skatt, men det underminerer i praksis forutsetningene for et godt forretningsklima. Et selskap som unngår skatt ved å bryte lovens intensjon vil sitte igjen med mer penger, men har bidratt null og niks til forbedret effektivitet og kvalitet i virksomheten.
Oljefondets ledelse NBIM uttaler at Finansdepartementets mandat for forvaltningen av fondet innebærer å oppnå høyest mulig avkastning etter at kostnader er trukket fra. Et slikt mandat kan nok de fleste si seg enige i. Men NBIM sier videre: «Et viktig kostnadselement kan være skatt på fondets investeringer i alle områder og land hvor vi har eiendeler». At Oljefondet vurderer skattenivået når de etablerer seg i et nytt land er naturlig. Men her har Oljefondet trukket resonnementet for langt, og etablert seg i et annet land enn der verdiskapingen skjer. Dermed risikerer andre land å tape skatteinntekter. Lønnsomme bedrifter skal ikke måtte ty til kreative selskapskonstruksjoner. Skatten slår tross alt ikke inn før bedriften tjener penger. Men kanskje mer alvorlig er det at Luxembourg er et skatteparadis.
Hemmeligholdet og manglende regulering i skatteparadis utgjør en stor trussel. En ny rapport fra Tax Justice Network viser at 130.000 milliarder kroner er gjemt bort i skatteparadis. Andre land må bruke store ressurser for å få informasjon om kontohavere. I flere av skatteparadisene er det null skatt, som også gjør at de ikke holder register over selskapsetableringer. Dermed blir innsyn meningsløst - informasjonen eksisterer ikke. De fordelaktige reglene gjelder som regel ikke for lokale innbyggere og selskap, men er konstruert for å tiltrekke seg utenlandsk finanskapital. Dette er en forretningsidé med stor suksess for skatteparadis, men er direkte skadelig for andre land og deres håndhevelse av eget skattesystem.
Etablering av kreative selskapskonstruksjoner i skatteparadis gir mulighet for flytting av overskudd mellom land. Praksisen er veldokumentert og brukes blant annet for å rapportere om underskudd i høyskattland. Skatteetaten har spesielt fokus på dette i sitt internprisingsarbeid: selskaper med tilsynelatende vedvarende underskudd finnes det mange av i Norge. De store aktørene vinner i dette konkurransevridende systemet. De store bedriftene vinner over de små, de rike landene vinner over utviklingsland.
Luxembourg er en av de største aktørene i den finansielle hemmeligholdindustrien, og rangeres som verdens tredje verste skatteparadis ifølge Financial Secrecy Index. Luxembourg jobber aggressivt mot internasjonale initiativ for åpenhet. Når selv Luxembourg ses som et legitimt valg for Oljefondet, sender det et faretruende signal til den vanlige skattebetaler. Som ansvarlig investor bør Oljefondet skatte der den reelle virksomheten skjer. Dette innebærer at Oljefondet ikke må opprette datterselskaper som rene slusekanaler for investeringer.
Finansdepartementet ønsker høy skattemoral i befolkningen. Men det gjør noe med oss når Norges Bank oppfordrer til lav skattemoral i egen virksomhet. Er skatt blitt frikoblet fra politikk, og regnes den nå som en ren kostnad? Vil dette bli budskapet i landets utdanningsinstitusjoner og forme holdningene til neste generasjons økonomer og innbyggere?
Av styreleder Sigrid Klæboe Jacobsen
Debattinnlegget stod på trykk i Bergens Tidene 7. september 2012.