Av Sigrid Klæboe Jacobsen og Ingrid Hjertaker
Publisert i Aftenposten 28.06.2018
Aftenposten har avdekket at Norges tidligere generalkonsul i Sveits, advokat Olivier Dunant, var involvert i over 170 skatteparadisselskaper. Utenriksdepartementet sier de ikke visste om hans tvilsomme forbindelser.
Dessverre representerer ikke denne saken en obskur enkelthendelse, men er et symptom på et større samfunnsproblem. Vi ser stadig at aktører vi gjerne tenker på som hederlige, aktivt benytter seg av skatteparadiser og finansielt hemmelighold. Vi ser også at velrennomerte banker, revisjons- og advokatselskaper hjelper til, og vi kan med rette kalle praksisen en hemmeligholdsindustri.
Ti prosent av de finansielle formuene til europeere er gjemt unna i skatteparadis, og bruken bare øker. Ny forskning har vist at rundt 40 % av overskuddet i multinasjonale selskaper flyttes til skatteparadis hvert år. Også her har det vært sterk vekst.
Våre politikere hevder at de jobber hardt mot skatteparadis. Det er ikke troverdig. Norske myndigheter har heller vist en berøringsangst når det gjelder å innføre tiltak som kan bidra til å slå hull på hemmelighold og skatteunndragelse.
Internasjonalt samarbeid gjennom OECD er løsningen, hører vi. Men OECD gjør ingenting uten press fra medlemsland og fra omverdenen. Organisasjonen gikk først med på å anbefale automatisk utveksling av skatteinformasjon etter omfattende og langvarig press. En forsiktig endring av dagens regelverk er nå underveis, men behovet for grunnleggende reform avvises.
Systemet for hemmelighold og skatteunndragelse skader ikke bare utviklingsland, som sårt trenger inntektene de snytes for. Det rammer også rike land. I den nordiske modellen spiller skattesystemet en sentral rolle. Aksepten for at selskaper og velstående individer bruker skatteparadiser på lovlige og ulovlige måter utgjør en alvorlig trussel mot verdiene våre samfunn er tuftet på.
Skattekonkurranse mellom land er effektivt, vil noen si. Det fører til at pengene flyter dit de kaster mest av seg, til gode for økonomisk vekst og sysselsetting. Men det er ikke produktiv kapital som nå flyttes over landegrenser for å investeres der, det er simpelthen overskuddet som flyttes på papiret dit skatteregningen er lavest. Utformingen av internasjonale skatteregler er en interessekamp. I dag er vinnerne et fåtall land og selskaper, og en håndfull stadig rikere enkeltpersoner.
Norske myndigheter må nå gjøre en fullstendig gjennomgang av hvordan norske interesser er knyttet til, og støtter opp om, verdens hemmeligholdsindustri. Strakstiltak er å sette ufravikelige åpenhetskrav til alle selskaper som opererer i Norge. Norge bør også lede an i kampen for en grunnleggende reform av internasjonale skatteregler, og kjempe for at den internasjonale skattedebatten føres der den hører hjemme: i FN heller enn OECD, slik at utviklingsland også kan delta.
Vi kaller på Storting, regjering og næringsliv, til å starte budrunden og overby hverandre i forslag til hvordan vi kan komme skattekrisen til livs. Det handler ikke om en skarve generalkonsul. Det handler om demokratiets fremtid.