Kronikk: Ubers skattetriks kan bli normen

Kommentaren ble publisert på Aftenposten nett 12. Januar 2016

Delingsøkonomiselskapenes skattetriks kan bli normen

På NHOs årskonferanse har en av hovedtemaene blitt hvordan man skal håndtere den såkalte delingsøkonomien. I går (06.01) kunne vi lese at finansminister Siv Jensen vurderer å nedsette et hurtigutvalg som kan komme opp med løsninger på problemer tilknyttet delingsøkonomien, hvor Uber og AirBnB er blant de mest kjente eksemplene. Problemene er blant annet ifølge LO at de som har sin inntjening gjennom disse selskapene har en løs tilknytning til arbeidslivet, ingen ansettelse, og står uten pensjon og andre rettigheter de fleste andre arbeidstakere i Norge har. I tillegg pekes det på at delingsøkonomien bør bidra med skatter og avgifter som finansierer den norske velferden på lik linje med andre selskaper.

Ubers skattemodell – «double dutch sandwhich»
Problemet er at stadig færre «andre selskaper» bidrar til skatteseddelen, og mange selskaper benytter seg av samme skattemodell som Uber. I kjernen av Ubers skattestrategi er to skatteparadiser – Nederland og Bermuda – og en skattemodell som på stammespråk kalles en «double dutch sandwhich». Når du betaler for en reise med Uber hvor som helst i verden utenfor USA, betaler du denne over mobilen din. Denne internettbetalingen går direkte til et selskap som heter Uber B.V. i Nederland. Uber BV er et datterselskap av Uber International CV, som sitter på alle intellektuelle rettigheter til Uber utenfor USA. Når betalingen for kjøreturen er mottatt, sender Uber BV 80% tilbake til sjåføren, og beholder 20% som inntekt. Alt som har med skatt og reguleringer å gjøre i Norge er sjåførens ansvar, men det påvirker ikke Ubers inntekt. Uber BV har en avtale med Uber International CV – som definerer at Uber BV har en profittmargin på 1%. Skatten Uber BV betaler til Nederland er dermed 25% skatt på profitt- på denne 1% av inntektene. Hvis taxituren er på 100 kroner, blir da skatten på 25% av 1% av de 20 kronene Uber BV beholder – altså på 50 øre. Resten av de 20 kronene betales fra Uber BV til Uber International CV som «royalties» for bruken av deres intellektuelle rettigheter – teknologien i Uber appen. Siden Uber International CV har hovedkvarter i Bermuda, skattelegges de ikke i Nederland etter Nederlandsk skattelov. Men siden selskapet er registrert i Nederland, vil de for andre lands skattemyndigheter falle under Nederlandsk skattejurisdiksjon. I praksis ender de opp med å ikke skattlegges noen steder.

Normal skattemodell – men ny i «gamle» tjenestebransjer
Problemet med UBER når det kommer til å få selskapet til å bidra med skatt er ikke at de er unike, men tvert imot at deres modell er så utbredt. Selskapet benytter seg nemlig av samme modell for å unnslippe skatt som svært mange andre store multinasjonale selskaper, og særlig selskaper i den digitale økonomien som Facebook, Apple eller Google. I en uttalelse som selskapets skattestruktur sitert i Fortune (http://fortune.com/2015/10/22/uber-tax-shell/), sa en talsmann for selskapet at «skattestrukturen er sannsynligvis det minst innovative med Uber. Det er standardmodellen som brukes av de fleste multinasjonale selskaper». Modellen Uber bruker kan i praksis brukes av alle multinasjonale selskaper som kan ta betaling over internett og som baserer seg på intellektuelle rettigheter.

Mange roper nå varsko over Uber, men relativt få har engasjert seg over det samme problemet for selskaper som Google og Facebook. Dette er kanskje fordi disse nærmest etablerte nye bransjer med sine produkter og tjenester, mens Uber nå truer en eksisterende tjenestebransje- nemlig drosjenæringen. I teorien er det imidlertid vanskelig å se for seg hva som skal hindre at Ubers modell kan benyttes av flere typer service-næringer. Hvorfor kan for eksempel ikke frisører gjøre det samme, med hjemmebesøk og betaling over internett? Og er det riktig at alle «nye bransjer» som dukker opp i vår stadig mer digitaliserte hverdag skal unnslippe å bidra til samfunnet gjennom skatt?

Uber-saken belyser grunnleggende problemer i det internasjonale skattesystemet
I kjernen av problemet med å skattlegge Uber riktig er et totalt utdatert internasjonalt skattesystem. I dag blir multinasjonale selskaper som er globale av natur behandlet som enkeltselskaper i enkeltland. Så for et selskap med over tusen datterselskaper i over hundre land, blir oppgaven for disse hundre landenes skattemyndigheter å fastslå om hvert enkelt av disse selskapene har betalt «riktig» skatt. Det åpner opp for store muligheter til å flytte overskudd og inntektsrettigheter til dit det gir lavest skatt, særlig når det er snakk om intellektuelle rettigheter.

EU med forslag til ny tilnærming til selskapsbeskatning
Alternativet til dagens system er å se på et globalt konsern som én enhet, med én global profitt, i stedet for tusen enheter med tusen profitterklæringer. Dette er noe av ideen bak EUs arbeid med å opprette en felles skattebase for selskapsskatt i EU (Common Consolidated Corporate Tax Base), som i disse dager er på høring i Brussel. Tax Justice Network – Norge støtter konseptet om en felles skattebase for EU. For Norge vil en utfordring være hvordan man kan tilnærme seg denne typen løsninger som et land utenfor EU.

Uavhengig av hvordan utviklingen går i EU, vil man i Norge se at stadig flere selskaper benytter seg av en skattemodell som likner den Uber bruker, hvor profitten går ut av landet og unnslipper beskatning. Dette er en utfordring et utvalg oppnevnt av finansministeren til å finne løsninger knyttet til delingsøkonomien ikke har råd til å overse.

Peter Ringstad,
Politisk rådgiver
Tax Justice Network - Norge