En kortere versjon av eette innlegget ble publisert i Bistandsaktuelt 12. februar 2020
Store olje- og gassfunn nord i landet gjør at Mosambik potensielt står overfor en periode med enorm økonomisk vekst. Store utenlandske investeringer i olje- og gass-sektoren kan ved første øyekast virke forlokkende Det kan imidlertid også være oppskriften på en forsterking av allerede store ulikheter i Mosambik.
Landet ble kastet ut i en dyp økonomisk krise etter at det i 2016 ble avdekket ulovlige lån på 2 milliarder dollar. Lånene var tatt opp av representanter fra den politiske eliten og utenlandske investorer. To store nternasjonale banker sto som långivere; Credit Suisse og Russiske VTB. Lånene skulle gå til utvikling av fiskerinæringen i landet, men dette skjedde ikke. I dag pågår det rettssaker på tre kontinenter som følge av skandalen, men hoveddelen av pengene ansees å være tapt til skatteparadiser.
Nordmenn eier sin del av gjeldskrisen i Mosambik. Oljefondet er den nest største investoren i Credit Suisse, og eier blant annet bankens hovedkontor i Zurich. Oljefondet har møtt sterk kritikk, men likevel valgt å ikke trekke sine investeringer i den sveitsiske storbanken.
Landet er konkurs
Mosambik er nå praktisk talt konkurs og fattigdommen har økt. Mosambik er et av Norges hovedsamarbeidsland for utviklingsbistand, og et land der Norge har næringsinteresser. Norge er derfor i en unik posisjon til å sikre at tilsynelatende gode investeringer ikke nok en gang gjør vondt verre, men heller bidrar til en standardheving i ansvarlige investeringer
Dette kan gjøres ved at:
1) Investorer offentliggjør skatt, inntekt, antall ansatte og andre nøkkeltall. Denne type rapportering er nå en veletablert standard kalt land-for-land rapportering. Slik kan offentligheten få innsyn i selskapenes aktivitet og det blir vanskeligere å flytte penger til skatteparadiser.
2) Investorer unnlater å inngå avtaler med selskaper der som ikke ønsker å oppgi den egentlige eieren.
3) Investorer må offentliggjøre skatteavtaler som inngås med staten.
Presidentfamilien eide selskapene
Slike åpenhetstiltak vil ikke i seg selv forhindre at penger havner i elitenes lommer. Equinor signerte flerårige kontrakter med partnere i Angola uten å vite hvem de reelle eierne var. Det har i senere tid blitt avdekket at det var presidenten og hans familie som eide selskapene. Som dokumentlekkasjen “Luanda Leaks” avslørte nylig, har denne praksisen bidratt til å gjøre presidenten, og ikke minst hans datter Isabel Dos Santos, enda rikere. Isabel er i dag Afrikas rikeste kvinne.
Olje- og gasseselskapene Anadarko og ENI utvinner naturgass utenfor kysten av den nordlige provinsen Cabo Delgado. I 2014 tillot styresmaktene i Mosambik at selskapene kunne plassere inntektene sine, i kontoer utenfor landet. Bare penger som trengs for å betale skatter og kostnader vil bli kanalisert tilbake til landet. Denne manøveren øker drastisk mulighetene for å skjule skattbart overskudd.
Mosambik har akutt behov for å styrke sin regulering, lovgivning og sine kontrollorgan. Mosambikiske myndigheter må holdes ansvarlige slik at skatteinntektene går til områder som helse og utdanning. I dag holdes presset på myndighetene i Mosambik oppe av menneskerettighetsaktivister, journalister og forskere. Men de opplever at ytringsfriheten får gradvis trangere kår, og blir ofte forsøkt kneblet gjennom trusler og vold.
Tilgang på informasjon
Veien frem mot et mer demokratisk styresett i Mosambik som har styrke og vilje til å forhandle skattebetingelser med store internasjonale selskap til beste for sin befolkning, er lang.
En viktig nøkkel er tilgangen på informasjon fra utenlandske investorer. Her kan norsk næringsliv være med på å sette en sårt tiltrengt standard. Vi håper at både investorer og Kronprins Haakon er sitt ansvar bevisst og at åpenhet og skatt blir en del av samtalene under besøket.