Skatteparadis blir ofte definert ut fra at de har lover og reguleringer som kan spesialtilpasses behovene til selskaper eller privtapersoner. Luxembourg-lekkasjene (LuxLeaks) er imidlertid historien om et skatteparadis som fungerer på en annen måte.
I november 2014 ble hundrevis av hemmelig avtaler mellom Luxembourg og selskaper publisert av nettverket «International Consortium of Investigative Journalists» (ICIJ). ICIJ er i ettertid er blitt enda mer kjent for sin rolle i #panamapapers-avsløringene.
Lekkasjen viste at Luxembourgs skatteadministrasjon hadde inngått såkalte ATA-avtaler med selskaper. En Advance Tax Agreements kan noe forenklet forklares en forhåndsavtale om hvordan en spesifikk transaksjon skal beskattes.Luxembourgs selskapsskatt er på 29 prosent. Men med en ATA i boks, kunne den effektive skatteraten bli så lav som 0,2 prosent.
Det ble også gitt kvantumsrabatter: Jo større transaksjoner - jo lavere skatt.
Måten avtalene ble inngått på, må kunne sies å være av den spektakulære sorten. Det var én mann i skatteadministrasjonen i et forrykende tempo signerte slikte avtaler, en Marius Kohl. Kohl omtales som «Monsieur Ruling» i Luxembourgs finansmiljø. Ikke så rart, da hans kapasitet til å inngå avtaler var stor: på én dag mottok Kohl 11 nye søknader på ATA-avtaler, gjerne flere hundre sider med juridisk språk. Han signerte åtte avtalene den samme dagen. Sannsynligvis var Kohls bestenotering langt flere avtaler enn dette.
Effektiviteten gjør det vanskelig å forestille seg at avtalene ble substansielt gjennomgått på noe som helst vis.
LuxLeaks har altså avdekket hvordan byråkrater i skatteadministrasjonen i Luxembourg aktivt skapte smutthull, og systematisk bistod skattebetalere med å unngå skatt i andre stater. De handlet stikk i strid med sine egne formelle retningslinjer, bindende internasjonalt regelverk og veletablerte prinsipper i internasjonal rett. For denne bistanden tok Luxembourgs skattemyndigheter seg kun betalt et mindre administrasjonsgebyr.
Luxembourg selv hevder selv at de kun spilte en passiv rolle i selskapenes skatteunndragelsestaktikker. Dette argumentet har EU-kommisjonær Jean-Claude Juncker fremført utallige ganger. Juncker var henholdsvis finansminister og statsminister i tiden avtalene ble fremforhandlet. De nye analysene stiller forsvaret av Luxembourgs skattepraksis i et særskilt dårlig lys.
Tradisjonelt har man ansett skattekonkurranse for å være en prosess hvor stater (skatteparadiser) har implementert gunstige skattelovverk og lave skatter for å tiltrekke seg investeringer. Lux-leaks viser et annet mønster: skatteadministrasjonen har bistått multinasjonale selskaper med å uthule skattebasen i jurisdiksjoner utenfor Luxembourg, men uten å tiltrekke seg noen investeringer til Luxembourg.
Lux-leaks viser oss at den tradisjonelle forståelse av skatteparadiser er utdatert eller mangelfull, og må tvinge frem nye løsninger for å motvirke skadelig skattekonkurranse.
Vil du vite mer om hvordan Luxleaks-avtalene fungerte?Les mer i vår artikkel «LuxLeaks - et dypdykk».
Innholdet i denne nettsaken og den lengre artikkelen er basert på en artikkel publisert av Omri Marian i Harvard Business Law Review
Foto: Factio popularis Europaea, CCA 2.0 Genereric. Kilde: Flickr.