Land-for-land har landet

Som tidligere nevnt ble land-for-land-rapportering vedtatt av et enstemmig Storting i desember. Nå er forskriften på plass, og vi kan evaluere om rapporteringsstandarden duger til å avsløre skattejuks. For å begynne med det positive:

- Konsernstrukturen blir synlig

Selskaper skal vise i hvilke land alle datterselskap er hjemmehørende, og hvor mange ansatte det er i hvert enkelt datterselskap. Dette vil gi oss et fullstendig bilde av konsernstrukturen, som vanligvis er skjult for offentligheten. Å vite hvordan et selskap er bygd opp er helt grunnleggende for å kunne spore pengestrømmer. Men det er viktig at «datterselskap» da betyr alle datterselskap, ikke bare første ledd. Ellers vil det ikke gi oss nevneverdig mer informasjon enn det som allerede finnes i dagens årsregnskap.

- Det kan bli slutt på snuskete internlån

Selskapene skal opplyse om rentekostnadene som hvert enkelt datterselskap gjør til andre foretak i samme konsern, som holder til i andre land enn datterselskapet. Internlån misbrukes ofte til å kunstig overskuddslytting fra ett land til et annet. Typisk vil datterselskapet i et land med høy skatt, være tungt gjeldsfinansiert. Det betyr høye rentekostnader og mindre overskudd. Rentekostnadene kan i tillegg trekkes fra på skatten, som betyr enda mindre skatteregning. Tilsvarende vil landet som har gitt lånet, få store inntekter av rentekostnadene og dermed høyt overskudd. Betimelig nok vil långiveren være plassert i et skatteparadis med liten eller ingen skatt på overskudd.

Dessverre er forbedringslisten over dobbelt så lang:

- Utenom rentekostnadene og konsernstrukturen, vil vi ikke få vite noe mer om selskapenes virksomhet i skatteparadis.

Forskriften begrenser seg til å gjelde for de landene der selskapet har virksomhet. I Finansdepartementets forslag i statsbudsjettet, står det at selskapet ikke skal rapportere fra land der det bare er såkalte «støttefunksjoner». Typisk vil dette være datterselskap i skatteparadis som utfører «management services», finansieringstjenester eller andre ulne funksjoner. Typisk vil det være få eller ingen ansatte her. Vi vil altså ikke få innsyn i hvordan disse datterselskapene brukes for å kunstig flytte overskudd ved blant annet internfeilprising.

- Hvis det blir for dyrt for selskapene å rapportere, kan de slippe

Opplysningene som selskapene gir, skal slås sammen til en konsernrapport, altså en konsolidert oppstilling. Men datterselskap som det vil koste for mye å hente opplysninger fra, skal ikke med. Det er uklart hva dette egentlig betyr. Slik forksriften er formulert gjelder ikke unntaket for datterselskapene, bare for det den sammenslåtte rapporten. Men da er jo opplysningene allerede der…Uansett er vanskelig å se for seg at det skulle bli for dyrt å få inn slike tall. Unntaket gir i praksis selskaper muligheten til å unnlate rapportering etter eget forgodtbefinnende.

- Det er bare de største betalingene som skal med

Selskapene må ikke rapportere om betalinger mindre enn 800.000 kroner. Det blir viktig å følge med om beløpet er satt for høyt. Det er imidlertid ikke tillatt å dele opp beløp for å komme under grensen.

- Gjelder rapporteringen egentlig bare for en håndfull selskaper?

Hvor mange selskaper som egentlig vil bli omfattet av rapporteringskravene, er stadig blitt nedjustert. Rapporteringen gjelder bare for svært store selskaper, og vil heller ikke gjelde for selskaper som allerede må rapportere etter EU-kravene. Men EU-kravene er svakere enn de norske.

- Alle sektorer må med

Det gir ingen mening at rapporteringen bare skal gjelde for utvinning og skogdrift. Denne begrensningen er gjort ut fra antagelses om at korrupsjon er spesielt utbredt her. Men land-for-land ble utvidet til å også gjelde for å avdekke skattetriksing. Vi vet at selskaper i andre sektorer er blitt best i klassen til å la skatt på magisk vis forsvinne (Facebook, Apple, Google, Starbucks og så videre).

- Rapporteringen revideres ikke

Det må bli krav om at rapportene skal revideres. Uten slik verifisering av en tredjepart vil vi vanskelig kunne vite om tallene stemmer.

Den norske land-for-land-rapporteringen vil altså på noen områder gi oss bedre innsyn i hvordan pengene flyter internt i multinasjonale konsernstrukturer, men gir oss på langt nær hele bildet. Om tre år skal rapporteringskravene evalueres. Dette skal times slik at de norske erfaringene kan spilles inn forut for EUs evaluering av sin land-for-land-standard. EU har spesifikt sagt at erfaringer fra andre land er viktige i denne prosessen.

Norge bør ha årlige del-evalueringer, slik at land-for-land kontinuerlig kan utvikles til å virkelig være til nytte mot skattetriksing. Norske erfaringer vil dermed bli flere, som igjen øker muligheten til å påvirke internasjonale prosesser som den i EU.

Les mer

Ny forskrift på land-for-land, 20. desember 2013 (Finansdepartementet)
Land-for-land vedtatt i Norge, 5. desember 2013 (Tax Justice Network – Norge)

Av daglig leder Sigrid Klæboe Jacobsen