Nye EU-regler fulle av hull - må ikke kopieres av Norge

Den 11. november kom EUs direktiv for offentlig land-for-land-rapportering (LLR) på plass etter en fem år lang prosess. Ballen spilles nå over til medlemslandene, som må innføre direktivet i egne lover i løpet av 18 måneder. I forslaget til det norske statsbudsjettet for 2022 fremgår det at EU-regelverket vil brukes som utgangspunkt for en LLR-ordning i Norge. EU-direktivet har imidlertid store, alvorlige hull som Norge nå må tette.

Hensikten med LLR er å gjøre skattetriksing vanskeligere, gjennom at selskap må oppgi nøkkeltall som inntekt og skatt i hvert land de driver virksomhet.

EUs skuffende direktiv

I februar i år skjøt prosessen i EU fart etter at Portugal tok over formannskapet i EU-Rådet, men resultatet ble en skuffelse for åpenhetsforkjempere.

Forhandlingsprosessene førte til en rekke kompromisser kjempet frem av EUs egne skatteparadiser og sterke lobbyinteresser. Direktivet er blitt såpass vannet ut at flere mener det ikke en gang kan kalles LLR. Det er kun de største konsernene - med en omsetning på over 750 millioner euro - som har rapporteringsplikt. Selv disse vil kunne få unntak fra rapporteringsplikt i opptil fem år hvis de mener offentliggjøring av informasjonen er konkurransehemmende.

Den aller største svakheten er imidlertid at rapporteringen kun dekker et fåtall land: EUs medlemsland og de som ligger på EUs grå- og svartelister over skatteparadis. Disse listene dekker ikke de største skatteparadisene, deriblant Caymanøyene, De britiske jomfruøyene, Sveits og USA.

Slanger i paradis

EU-parlamentsmedlem for De grønne, Sven Giegold, er mer positiv innstilt. Han påpeker at rundt 80% av overskuddsflyttingen i EU skjer gjennom skatteparadis i unionen, som Irland, Luxembourg og Nederland. Ettersom disse landene nå dekkes av LLR-direktivet, vil overskuddsflytting i EU i langt større grad bli synliggjort.

Det er imidlertid slik med skatteparadis som det er med mytologiske slanger - Kutter du av ett hode, dukker det bare opp to til. Gitt LLR-direktivets store smutthull er det risiko for at selskapene som rammes på sikt vil omstrukturere seg til å heller benytte skatteparadis som ikke omfattes av rapporteringsplikten. Og de er det altså mange av.

EUs nye LLR-direktiv er et steg i riktig retning for åpenhet i selskap. Problemet er at potensialet var så mye større, og at direktivet risikerer å ha liten effekt.

LLR i Norge

Norge er pålagt å innføre direktivet gjennom EØS-avtalen. I Norge har vi imidlertid allerede et Stortingsvedtak fra 2016, hvor Stortinget ber Regjeringen komme med et forslag til å innføre offentlig land-for-land-rapportering for store flernasjonale selskap. Regjeringen har enda ikke oppfylt anmodningsvedtaket, og Finansdepartementet ser nå de to prosessene i sammenheng, slik det kommer frem i dets proposisjon til statsbudsjettet for 2022:

“Sidan det vil komme EØS-relevante EU-reglar på sentrale delar av området som oppmodingsvedtaket dekkjer, vil oppmodingsvedtaket verte følgt opp i samband med gjennomføring av Noregs ventede EØS-rettslege skyldnader ... Finansdepartementet tek sikte på å utarbeide og høyre forslag til lovendringar basert på nye EU-reglar. Det vil samstundes vere behov for ei særskild vurdering av det nasjonale handlingsrommet ved sidan av slike reglar.”

Anmodningsvedtaket fra 2016 gjelder selskap av omtrent samme størrelse som vil bli omfattet av EUs nye regler: Ifølge stortingsvedtaket er det multinasjonale konsern med norske morselskap og en omsetning på over 6,5 milliarder kroner som skal pålegges LLR. Det er imidlertid viktig at LLR-ordningen i Norge omfatter mer enn EU sin. Selskap må rapportere på sin virksomhet i alle land, og unntaksbestemmelsene må være langt strengere enn EU legger opp til.

Norge må nå tette hullene som EU-direktivet har åpnet.

Foto: den10 via Canva