Penger i paradis

I boka Penger i Paradis møter vi to av norgeshistoriens mest legendariske skipsredere, Hilmar Reksten (1897–1980) og Anders Jahre (1891–1982). Jahre og Reksten viste seg også å være blant landets største skatteunndragere. Boka tar for seg den lange kampen med å grave frem og hente hjem de skjulte formuene fra skatteparadis som Panama og Cayman Islands.

Tax Justice Network – Norge møtte Trond Gram til en samtale om boka.

Hvorfor synes du det var viktig å fortelle denne historien?

Både Reksten- og Jahre-saken har jo vært mye omtalt. Men Jahre-saken har aldri vært fortalt i sin helhet før. To bøker kom ut på begynnelsen av åttitallet og begynnelsen av nittitallet, men så har det skjedd veldig mye etterpå. Vi snakker jo om – i begge sakenes tilfelle – to av Norges mest sentrale skipsredere, med to av de største formuene, og to av de viktigste skattejaktene i norsk historie.

Jeg ville prøve å synliggjøre hvordan Reksten og Jahre tenkte og hva de gjorde for å gjemme pengene. Men også synliggjøre den motstanden som norske myndigheter møtte da man begynte å lete etter pengene: Kreativiteten og den skamløse troen på at det var riktig å gjemme dem. For rederne mente jo at dette var deres egne penger, som de kunne gjøre som de ville med.

I introduksjonen til boka trekker du parallellen mellom disse historiene og fjorårets store dokumentlekkasje, Panama Papers. Panama Papers synliggjorde blant annet den rollen advokater og banker spilte i å skjule formuer. Hvordan var dette i Jahre- og Reksten-saken?

I disse sakene spiller advokater både helte- og skurke-rollen. Uten advokater som rådgivere, både i Reksten og Jahres tilfelle, hadde de sikkert ikke maktet å skjule disse pengene. Det er advokater, revisorer, bankfolk og ulike former for rådgivere som syr sammen dette opplegget. De finner jurisdiksjoner, skaffer stråmenn, setter opp skallselskaper, flytter penger fra selskap A til selskap B til C til D og så videre. Samtidig var også advokatene helt instrumentelle i å finne formuen igjen. Så man bruker jussen både til å gjemme og til å lete.

Og til slutt ender jo advokatene også opp som de store økonomiske vinnerne. Norske myndigheter lyktes riktignok å hente hjem over en milliard kroner av Jahre-formuen, men ikke før advokatregningen for arbeidet med dette hadde kommet opp på 600 millioner kroner. Boka reiser også et viktig spørsmål: Hvor tidlig visste norske myndigheter om disse forumene?

«Alle» visste at norske skipsredere hadde store formuer i utlandet på denne tiden, sies det. Men det er til slutt Fred Olsen, som eide Aker, som begynner å grave i Reksten-formuen. Han ville ha pengene sine etter at Reksten hadde gått konkurs, og han visste at det fantes penger der ute.

Anders Jahre hadde på 1950-tallet flagget hjem sju skip så myndighetene må ha visst at det fantes verdier i utlandet. Jahre så på dette som en slags blankofullmakt fra norske myndigheter om at han kunne fortsette å gjemme pengene sine. Han ble jo ikke tatt.

Så historien er også en politisk potent sak, fordi det hevdes at norske myndigheter visste om formuene, men likevel valgte å ikke gjøre noe på svært lang tid.

Trond Gram er historiker, forfatter og jobber i LO. Han har tidligere gitt ut boka Falitt om norske finanskriser.

Boka Penger i paradis er tilgjengelig fra Pax Forlag.