Skattebistand i retur
Av Kjetil Abildsnes, Kirkens Nødhjelp
Skattebistand er effektiv bistand og kan gi 1/100 tilbake. Økte skatteinntekter gir muligheter for bedre velferdstjenester og redusert økonomisk ulikhet, men det betyr også at en stat kan betjene mer gjeld. Paradoksalt nok kan vi bidra til at uansvarlige kreditorer som Credit Suisse får tilbakebetalt sine odiøse lån.
Det er grunn til bekymring. Varsellampene lyser rødt for 31 utviklingsland. 20 av de 52 landene som fikk gjeldsslette gjennom HIPC i 1998 har høyere gjeldsbetjening i dag. Samtidig sørger fallende råvarepriser og økende renter for at det vil bli vanskeligere å betjene gjelden.
Den forrige lånefesten hadde enorme menneskelige og økonomiske kostnader og tok over 20 år å rydde opp i. I 2005, før innføringen av gjeldssletteinitiativet MDRI, betalte lavinntektsland 43,2 milliarder dollar i gjeldsbetjening. Bistand til de samme landene var på 40,4 milliarder dollar. Land som ikke er fullt så fattige, som Filippinene eller Indonesia, må fremdeles betale for mislykkede prosjekter og diktatorers gamle moro.
I dag er det flere årsaker til at gjelden igjen øker dramatisk og at land havner i betalingsvansker. Et flertall av karibiske øystater sliter nå med å betjene sin gjeld. Landene er fanget i en syklus av ødeleggelse og gjenoppbygging etter de mange orkanene i området. I Midtøsten står Jordan, Tunisia og Libanon i fare for ikke å kunne betale. De har blant annet tatt opp lån for å kunne håndtere det store antall flyktninger fra Syria. IMFs krav om innstramminger har skapt uro og interne spenninger i en allerede vanskelig situasjon. I Mosambik har den sveitsiske storbanken Credit Suisse, hvor Oljefondet er en av de største investorene, pushet et lån på to milliarder dollar. Lånet ble holdt hemmelig for Det internasjonale pengefondet og Mosambiks parlament ble satt på sidelinjen. Mye tyder på at lånet kan regnes som illegitimt. Så langt er lånet en kjempedeal for spekulantene og forferdelig for Mosambik.
I Asia bygger Kina den nye Silkeveien – «belt and road». Det investeres enorme beløp i infrastruktur som igjen finansieres gjennom lån. Gjeldsbyrden til land som Pakistan og Sri Lanka har økt dramatisk. Sri Lanka har allerede sett seg nødt til å gi fra seg Hambantota havn til Kina gjennom en 99 år lang leieavtale for å redusere sin gjeld, og Pakistan må muligens krype til korset og be IMF om en ny krisepakke for å betale på gjelden til Kina.
Tilgang på lån er et gode. Spørsmålet er hva det lånes til og hvem som blir sittende med regningen. Hvem skal betale når grunnlaget for å betale sine kreditorer feies på sjøen? Hvem har ansvaret når ledere tar opp lån på vegne av et lands befolkning som aldri kommer dem til gode?
Et grunnleggende problem ved statsgjeld er at land ikke kan gå konkurs. Det finnes ikke et uavhengig multilateralt fora for løsning av gjeldskriser som fordeler byrder rettferdig mellom långiver og låntaker. En tålmodig utlåner kan spekulere i at lån til stater alltid vil betales tilbake på den ene eller den andre måten. For eksempel tok det Haiti 143 år å betale tilbake sin gjeld til Frankrike og Citibank for frikjøpet av slavene i 1804. Etter finanskrisen i 2008 ble bankene og dermed kreditorene reddet av staten. Regningen fikk folk flest.
Den forrige gjeldskrisen var vanskelig å løse. En ny gjeldskrise kan bli enda vanskeligere. Denne gangen skylder utviklingsland blant annet penger til en myriade av private kreditorer. Forrige gang begrenset det seg til en håndfull bilaterale og multilaterale aktører. Gjelden ble slettet, men uten at vi gjennomførte de nødvendige systemendringene for å bryte gjeldskrisesyklusen. Løsningen er en solid dose ansvarlighet, både for låntaker og långiver. Sistnevnte må bære sin del av risikoen også ved utlån til stater. Det haster det med å få på plass et forum for behandling av ubetalbar gjeld – en konkursmekanisme for stater som gjør at stater kan komme seg ut av gjeldskrise.
Samtidig må vi ha full oppmerksomhet på bruk av midlene. Hva brukes lånte penger på? Gir de nødvendig avkastning? Hva brukes de friske skattekronene til? Fører de til vekst og fordeling? En avgjørende forutsetning er finansiell åpenhet. Det må ikke være mulig for banker som Credit Suisse å låne til land i hemmelighet. Det må være åpenhet om eierforhold i selskap og innsyn i skatteparadis gjennom offentlig tilgjengelige registre. Med dette på plass knekker vi en del av den verste korrupsjonen og gjør det mindre fristende å ta opp lån som ikke kommer befolkningen til gode.