Kronikken stod på trykk i Klassekampen mandag 30. januar 2017
En styrtrik president som stoler på svært få av menneskene rundt seg, og som foretrekker å bruke familiemedlemmer til å styre selskapene han har kontroll over. En person med liten toleranse for kritikk, og liten sans for åpenhet. Om ikke dette lyder kjent, er det altså beskrivelsen av José Eduardo dos Santos, presidenten for Norges viktigste handelspartner i Afrika, Angola. Han nikker muligens anerkjennende til stilen til Donald Trump, som nå har inntatt Det Hvite Hus.
Trumps lederstil er nemlig langt fra original. Men det kan være nyttig å utvide referanserammene litt, når vi leter etter statsledere å sammenlikne Donald Trumps presidentskap med. Så langt har Donald Trump nektet offentligheten innsyn i sine skatteligninger i valgkampen, han har nektet å frasi seg kontrollen over sine selskaper og investeringer mens han er president, og han har valgt å innsette familiemedlemmer i regjeringsapparatet. Hans lederstil visker ut grensene mellom stat og familie og grensene mellom staten og hans private næringsinteresser. Dette er dessverre et alt for kjent mønster i land som sliter med korrupsjon og svakt styresett.
En fellesnevner for både i næringslivet i Angola, og Trumps forretningsimperium, er manglende åpenhet og innsyn i hva som egentlig foregår i selskaper og forretninger. I Angola går store kontrakter til mystiske selskaper med eierskap i skatteparadiser. Den manglende åpenheten i dagens finansverden er et globalt problem, hvor skatteparadisene står sentralt. Skatteparadisene skaper muligheter for at hvem som helst med nok penger kan konstruere et juridisk dekke. Dette gjør det lettere for presidenter å eie og kontrollere selskaper og verdier i skjul fra nysgjerrige øyne fra både presse og granskende myndigheter, og å bruke sin innflytelse på å sikre seg personlige gevinster.
De senere årene har statslederne for verdens mektigste land, G20, endelig anerkjent behovet for å ta grep mot skatteparadisene. De har gitt OECD mandat til å arbeide med å tette de verste skattehullene, og få på plass tiltak for større åpenhet i selskaper. Med President Trump ved makten i USA er det all grunn til å frykte at dette arbeidet vil stoppe opp. Han har selv nektet å vise åpenhet om sine egne finanser og har antydet at han ikke har betalt føderal inntektsskatt fordi han er smart. Hans nominerte finansminister, den tidligere Goldman Sachs-bankmannen Steven Mnuchin, ble i forrige uke grillet i Senatets finanskomitéog kritisert for å ikke ha oppgitt at han kontrollerte et skatteparadisfond på Caymanøyene.
Amerikanske selskaper har i en årrekke syltet inntektene fra sin globale virksomhet ned i skatteparadis. Dette er penger som de ikke kan hente tilbake til USA uten å få en skattesmell, og Trump ønsker nå å lokke disse til USA gjennom en massiv skattelettelse. Dersom de store amerikanske selskapene henter pengene hjem, vil han gi de et skattekutt på $514 milliarder dollar. Bare Apple og Microsoft alene vil til sammen få over $76 milliarder dollar i skattelette på sine skatteparadisformuer. Hans økonomiske visjon er mer eller mindre å gjøre USA til et skatteparadis.
Skatteparadis-amnestiet er bare én del av Donald Trumps skatteplan som vil redusere føderale skatteinntekter med $4.800 milliarder i løpet av de neste ti årene. Nesten halvparten, 44%, vil tilfalle USAs 1% rikeste, ifølge den amerikanske tenketanken Institute on Taxation and Economic Policy. De foreslåtte skattelettene har fått børsene til å respondere positivt. Det er ikke så rart. Tidligere erfaringertilsier at selskaper bruker de frigjorte midler fra slike skattelettelser på å utbetale utbytte til investorer og tilbakekjøp av aksjer. Vi bør imidlertid ikke forvirre børsenes reaksjon med en positiv dom over Trumps økonomiske politikk.
I Angola har Dos Santos vært president siden 1979. Under hans styre har landet tidvis opplevd enorm økonomisk vekst, bygget på landets oljeressurser. Men denne veksten har kommet et lite fåtall til gode, og Angola er i dag et av samfunnene i verden hvor ulikheten er grellest. I Luanda lever mennesker i bunnløs fattigdom få kilometer fra moderne høyhus i betong og glass med speilblanke fasader. Trump får nok ikke beholde makten like lenge. Men endringene han foreslår vil føre USA, og verden, i samme retning. Mer til de rike, mindre til de fattige. Og de mektige vil gjøre sine forretninger i skyggene. Verdens skatteparadis kan nok dessverre gå lysere tider i møte.
Av Peter Henriksen Ringstad,
Politisk rådgiver i Tax Justice Network - Norge