Utflyttingsskatten er bra, men kanskje litt for raus

Dette innlegget ble først publisert i E24 24. oktober 2024.

–

Regjeringens nye forslag om å tette hullene i utflyttingsskatten er gode, men kanskje litt for rause. Verdier som skapes i Norge, bør skattlegges i Norge. Det er tross alt våre institusjoner og vår infrastruktur som har tilrettelagt for denne verdiskapningen.

Dette har vært et klart prinsipp siden introduksjonen av utflyttingsskatten i 2007. Det eneste som er nytt nå, er at regjeringen ønsker å tette hull som har gjort det mulig for en svært liten og svært rik andel av Norges befolkning å slippe unna skatteregningen ved å flagge ut.

Hullene i utflyttingsskatten føyer seg inn i rekken av skattefordeler for de rikeste i samfunnet. Dette bidrar til å drive ulikhetsveksten.

Ferske tall fra Nasjonalbudsjettet 2025 viser at over 40 prosent av finanskapitalen er eid av den mest formuende prosenten av Norges befolkning. Den øverste prosenten av inntektsfordelingen har doblet den relative inntekten sin siden 2001, og sitter med godt over 20 prosent av markedsinntekten i Norge, når en inkluderer tilbakeholdt overskudd.

Mens folk flest betaler skatten sin på forskudd, har kapitaleiere tilgang på en potensiell evigvarende skatteutsettelse gjennom fritaksmetoden. Med de gamle reglene kunne en i tillegg flytte til skatteparadis, ta ut gevinsten der, og dermed unngå skatten totalt.

Forslagene regjeringen kommer med nå, har som formål å tette dette utflyttingshullet.

Utflyttingsskatt er ikke en sjeldenhet i europeisk sammenheng. Selv med de nye endringene – som av enkelte fremstilles som drakoniske – er de norske reglene fortsatt ganske rause i en europeisk sammenheng.

For eksempel: Hvis en ikke kan betale skatten på utflyttingstidspunktet, kan en utsette betaling i 12 år, som er blant Europas lengste utsettelsesadganger.

I løpet av disse 12 årene vil likviditetssituasjonen til en skatteyter sannsynligvis bedres, spesielt hvis en mottar løpende utbytte. Derfor er det fornuftig at regjeringen nå introduserer regler om at utbytte skal gå til betaling av avdrag på skyldig utflyttingsskatt. Hvis en flytter tilbake innen tolvårsperioden, er det uansett adgang til å få skatten reversert helt eller delvis.

I tillegg vil skatten kun gjelde for “et begrenset antall personer”, som Finansdepartementet skriver.

Det nye bunnfradraget på 3 millioner kroner er nemlig svært høyt. Såpass høyt at mange som burde betale skatt på verdier opptjent i Norge, ikke kommer til å måtte gjøre det. Med den gamle terskelen på 500 000 kroner var det kun 400 personer som ville bli omfattet av utflyttingsskatten over en tiårsperiode, ifølge Finansdepartementet. Det vil si i snitt 40 i løpet av ett år. Når terskelen seksdobles, vil antall omfattede personer falle betydelig.

Dette er med andre ord gunstige regler, som dreier seg om å tette dårlige hull, for å sikre et viktig prinsipp, og som uansett kun omfatter de aller færreste av oss.

Likevel tar det opp enormt mye plass i mediebildet om dagen, med karikaturer om en fallgruve i det demokratiske styresettet, flertallets tyranni, at Norge er i ferd med å bli et skattefengsel, og at det dreper innovasjon og gründervirksomhet.

Vi må så klart sikre at gründere får tilstrekkelig tilrettelegging og mulighet for mobilitet. Men det som går tapt i ordskiftet er hvordan smutthull muliggjør at en håndfull rike slipper unna å bidra til fellesskapet. Dette forsterker økonomisk ulikhet, og konsentrerer både ressurser og makt. Oppmerksomheten og vinklingen denne nisjen av skattesystemet får i mediebildet, bør være et varsko om at en liten, ikke-representativ gruppe legger stadig sterkere føringer på både ordskiftet og skattesystemet.

Foto: Vedum i Stortingssalen i 2023. Benjamin A. Ward/Stortinget