Vil regjeringen avskaffe ulikhetsmaskinen?
Det er på høy tid å slå ned på skattefordelen til de rikeste i Norge.
Fritaksmetoden innebærer at selskaper som mottar utbytte eller eier aksjer som øker i verdi er fritatt for skatt. Personene som eier disse selskapene må først betale skatt på verdistigningen om de tar ut pengene personlig (såkalt realisering).
Fordi det er lønnsomt å la pengene stå i privateide selskap (gjerne holdingselskap), heller enn å ta ut pengene, går fellesskapet glipp av store skatteinntekter.
Norges rikeste får om lag 80 milliarder kroner i skattefrie
inntekter hvert år, ved å plassere pengene i egne holdingselskaper. Det viser en gjennomgåelse Dagens Næringsliv gjorde i 2019.
Dessuten er ikke denne muligheten åpen for alle. Finansredaktør i Dagens Næringsliv, Terje Erikstad, beskriver det som en «skattefordel som er forbeholdt de aller rikeste». De rikeste kan i teorien utsette utbytteskatt til evig tid, og overlate formuene til sine barn.
I tillegg gjør manglende løpende skattlegging at de rikeste har mer å investere med, som videre bidrar til økt forskjellsutvikling.
Formuer i selskap kommer heller ikke med i offisiell statistikk. Dette gjør at ulikheten virker mindre enn den er i virkeligheten, slik det ble diskutert i en episode av podkasten Pengeland.
Når forskere velger å inkludere de urealiserte formuene i utlandet, viser det seg at det norske skattesystemet er regressivt for den rikeste prosenten. Med andre ord betaler den rikeste prosenten i Norge en mindre andel av sin inntekt i skatt enn sykepleiere og lærere.
Regjeringens skatteutvalg har fått i oppgave å utrede uheldig tilpasninger til fritaksmetoden og aksjonærmodellen. De har frist i november 2022 for å levere sin utredning.
LO og TJN, som begge sitter i referansegruppen for skatteutvalget, har sammen gitt uttrykk for at en begrensing av fritaksmetodens uheldige konsekvenser bør komme på plass.
Hvilke muligheter finnes?
Dette kan gjøres på flere måter, og bør utredes av Finansdepartementet for å sikre den mest effektive metoden.
Et forslag er å ta ut, og identifisere, de private holdingselskapene med fysisk aksjonærer, og kreve utbytteskatt i de tilfellene der selskapet det utbetales til er et eierselskap som har lite å gjøre med selskapsdriften. Det er ingen grunn til disse skal ha en gunstigere beskatning enn andre personlige aksjeeiere.
En annen mulig løsning er at opptjent overskudd, ikke det som tas ut på personlig hånd, beskattes løpende på årlig basis. Aaberge m.fl. har regnet på at en slik innretning kan redusere Gini-ulikheten med 2-3 prosentpoeng (se figur 2.6). En lignende løsning finnes i Nederland.
Joe Biden foreslo en «minimumsskatt for milliardærer», som også kan vurderes som en metode for å begrense fritaksmetoden. Skatten innebærer at personer med mer enn 100 millioner dollar i formue må betale minst 20% i skatt på sin årlige inntekt. Inntekten inkluderer ikke-realiserte verdiøkninger på aksjer og andre eiendeler. Fordi de rikeste investerer i kunst, eiendom og finansielle instrumenter, er dette en del av beregningene. Dersom aksjer faktisk selges, og utbytteskatt betales, eller andre skatter betales, vil det telle mot oppfyllelse av minimumsskatten. Forslaget går lenger enn å holde private holdingselskap utenfor fritaksmetoden, men vil til gjengjeld kunne bidra til å stanse den økende forskjellsutviklingen.
Foto: NTB Kommunikasjon/Statsministerens kontor