Tax Justice Network Norway

English

Skattebetaling som krav

Skattebetaling som krav | Hans Morten Haugen
Hans Morten Haugen
Gjesteinnlegg

Gjesteinnlegg fra Hans Morten Haugen: EØS åpner for at stat og kommune kan kreve skatteåpenhet i selskaper, og avvise tilbud fra selskaper som ikke har betalt skatten sin.

 
Dato

I samtalen om hvordan ideelle aktører innenfor helse- og sosialfeltet best kan styrkes er det ett forhold som ofte overses: Krav i anbudsutlysningen om skattebetaling. Utilstrekkelig skattebetaling utgjør en legitim grunn til å avvise en aktør fra anbudskonkurranser, som påpekt av SVs Kari Elisabeth Kaski i en kronikk i Klassekampen 22. mai.

EU-direktivet om offentlige anskaffelser (2014/24/EU) artikkel 64.5 presiserer at for «sociale sikringsordninger og betaling af skatter og afgifter kan der afkræves økonomiske aktører supplerende dokumentation i forbindelse med hver enkelt kontrakt.»

Dette kan innebære krav om synliggjøring av hele selskapsstrukturen, med oversikt over omfanget på virksomheten og betaling av skatter – som prosentandel av omsetningen – i samtlige stater hvor et konsern er registrert. Den som utlyser anbudet kan også be om forklaring på avvikende skattebetaling i ett land, også dersom dette ikke er et EU-land.

Utelukkelsesgrunner er mer inngående beskrevet i artikkel 57.2 i EU-direktivet. Kravet i første avsnitt er at manglende skattebetaling er blitt fastslått ved en rettslig eller administrativ avgjørelse, og at denne avgjørelsen er endelig.

Denne formuleringen er ført videre fra det forrige anskaffelsesdirektivet, men kravet om en endelig «rettslig eller administrativ avgjørelse» var ikke en del av den tilsvarende bestemmelsen i det forrige EU-direktivet (2004/18/EC).

I det andre avsnittet i artikkel 57.2 i EU-direktivet – som innledes med et «kan» – gis mulighet for utelukkelse dersom utlyser av et anbud «med ethvert passende middel…» kan vise at den økonomiske aktør har unnlatt å oppfylle sine forpliktelser.

Den norske forskriften om offentlige anskaffelser bygger på EU-direktivet. Forskriften har også to bestemmelser om manglende skattebetaling som grunnlag for å avvise en aktør.

§ 24-2(1)(b), som er en «skal»-bestemmelse, stiller krav om «rettskraftig dom eller et endelig forvaltningsvedtak».

Den andre bestemmelsen, § 24-2(3)(a) sier: «Oppdragsgiveren kan avvise en leverandør, med mindre avvisningen vil være uforholdsmessig, … når oppdragsgiveren er kjent med at leverandøren ikke har oppfylt sine forpliktelser til å betale skatter…». Vi ser at dette er en «kan»-bestemmelse.

Det er to interessant forskjeller mellom EU-direktivet og «kan»-bestemmelsen i den norske forskriften.

For det første krever EU-direktivet at utlyser av et offentlig anbud kan «vise» manglende oppfyllelse av forpliktelser. Her legges bevisbyrden på utlyser. Forskriften bruker det svakere uttrykket «er kjent med», men også her må utlyseren kunne dokumentere at et selskap systematisk betaler lavere skattesats enn andre virksomheter i gitte land.

For det andre er formuleringen «uforholdsmessig» bare i forskriften og ikke i EU-direktivet. Denne formuleringen bygger på det generelle proporsjonalitetsprinsippet i all handels- og investeringsrett om å ikke velge mer inngripende tiltak enn det som er nødvendig for å nå legitime mål. Begrepet «uforholdsmessig» gir rom for at selskaper kan anlegge sak mot utlyser av offentlige anbud for å avvise en aktør, fordi virkemiddelet er for inngripende. I forslaget til forskrift da denne ble sendt på høring 3. februar 2015 var denne «uforholdsmessig»-formuleringen ikke med.

Vi ser at det å velge offentlige anskaffelser er krevende. EØS-reglene gjør det ikke mulig å avvise en tilbyder fra EØS-området på generelt grunnlag, men manglende skattebetaling gjør slik avvisning mulig.


 

Innlegget ble først trykket i VL 24. mai, og er en bearbeiding av artikkelen «Midas’ Gift Means Death: Tax Dodging is the Biggest Obstacle for Global Justice» (Etikk i Praksis / Nordic Journal of Applied Ethics nr 1-2018).