Selskaper med internasjonal virksomhet som unngår skatt er blitt et økende problem. Det skyldes at det er flere selskaper som har aktiviteter i flere land, at bedre kommunikasjonsmuligheter gjør det lettere å fjernstyre selskapsaktivteter, at finansmarkedene er blitt mer integrerte og ikke minst sterk vekst i digitale forretningsmodeller. I følge EU-kommisjonen, var i 2006 kun 1 av de 20 største konsernene i verden digitale. I dag er det 9 av de 20 største. EU-kommisjonen har også gjort en sammenligning av hva digitale selskaper betaler i skatt sammenlignet med tradisjonelle selskaper. I praksis er den effektive skattesatsen til digitale selskaper mindre enn det halve av tradisjonelle selskaper.
Sammen med kollega Lars-Peder Nordbakken i Civita, har jeg skrevet et notat hvor vi ser på om enkeltland som Norge kan gjør mer på egenhånd for å tette skattehull som internasjonale selskaper utnytter. Som liberal tankesmie er vi i Civita opptatt av dette fordi skatteomgåelser gjennom aggressiv skatteplanlegging:
- Undergraver skattefundamentet, og fører til økt skattebelastning på andre områder
- Skaper ulike konkurranseforhold mellom bedrifter
- Lett bidrar til større inntektsforskjeller
- Oppleves som generelt urimelig, og undergraver tiltroen til markedsøkonomi og et åpent økonomisk samkvem med andre land.
Det er ikke et mål at bedrifter skal betale mest mulig skatt. Men målet må være å ha et skatteregime som ikke gjør at noen typer selskaper nesten helt kan undra seg den skatten andre må betale.
Problemet vi står overfor er at skatteregimene i verden henger etter den teknologiske utviklingen og globaliseringen av næringslivet. Internasjonale organisasjoner er relativt svake på skatteområdet. Vedtak krever full enighet, og er stort sett anbefalinger (OECD, G20). Den eneste internasjonale organisasjonen som har mulighet til å fatte bindende vedtak, er EU, selv om skattevedtak også der krever enstemmighet. Som kjent er ikke Norge med i EU.
To hovedproblemstillinger
Det er to hovedproblemstillinger knyttet til internasjonale selskaper og skatt:
- De kan bruke internpriser til å overføre overskudd fra datterselskap i Norge til moderselskap i andre land
- Selskaper som kun er tilstede med digitale handelsplattformer er ikke skattepliktige i Norge for fortjenesten som oppstår her.
Gjennom OECD er det laget et anbefalt regelverk som sier at selskaper skal legge til grunn markedspriser ved interne kjøp og salg innen et konsern. Det er imidlertid ofte vanskelig å si hva som er markedspris. Enda vanskeligere er håndteringen av selskaper som er digitale, fordi skattelovene i alle land er basert at det er fysisk tilstedeværende foretak som skal beskattes. Spørsmålet om beskatningen av selskaper med digitale forretningsmodeller er blitt mer og mer akutt, fordi slike selskaper vokser langt sterkere enn de tradisjonelle.
Hva kan enkeltland som Norge gjøre?
Det er viktig å støtte opp om det arbeidet som foregår internasjonalt for å tette omgåelsesmuligheter. Men å oppnå enighet internasjonalt er en tidkrevende prosess. Derfor kan det være behov for at enkeltland som Norge gjør mer selv, i det minste inntil man er kommet frem til gode internasjonale løsninger.
Som også regjeringen har angitt, kan man innføre adgang til å bruke såkalt kildeskatt, det vil si avgiftsbelegge visse utgifter et datterselskap i Norge betaler til et nærstående selskap i utlandet. Kildeskatt er særlig aktuelt på betalinger for royalty (bruk av immaterielle rettigheter) og for leie av kapitalvarer. Sammenlignet med mange andre land, er adgangen til å bruke kildeskatt svært begrenset i Norge. Alternativt kan man begrense fradragsretten i skatteligningen for også for andre utgifter enn renteutgifter, f.eks. royalty-betalinger til nærstående selskaper. Tyskland innførte det fra og med 2018.
En mer helhetlig løsning vil være å innføre en ordning som skaper symmetri mellom størrelsen på skattefradraget et datterskap får på alle internutgifter i Norge, og hvilken skatt konsernet betaler av sitt overskudd i utlandet. Hvis et norsk datterselskap betaler for leveranser fra et utenlandsk selskap i samme konsern, og det utenlandske selskapets overskudd beskattes med 5 prosent, ja så bør ikke det norske selskapet få større fradrag enn 5 prosent på fortjenestedelen av betalingen. Ikke 23 prosent som i dag. Dette er et forslag som er lansert av «Publish What You Pay Norge», og vil fjerne incentivene for internasjonale konsern til å bruke internpriser til å skrumpe overskuddene i Norge. Ordningen er parallell til systemet man i dag har med at inntekter ikke skal dobbelbeskattes. Skatt betalt på en inntekt i et annet land, kommer som fradrag (kreditfradrag) ved skatteligningen i Norge. Opplegget til «Publish What You Pay Norge» innebærer at det bør komme et skattetillegg (omvendt kreditfradrag) når et selskap får «for store skattefradrag» for utgifter i Norge sammenholdt med hvordan fortjenesten blir beskattet et annet sted i verden. Det elegante ved forslaget er at:
- Det fanger opp alle typer internbetalinger
- Skaper symmetri mellom skattefradraget for utgifter og beskatningen av inntekter
- Skattetillegget vil reduseres, og kan bli null, dersom skattesatsen på fortjenesten i utlandet heves. Man undergraver derfor ikke andre lands skattegrunnlag.
- Det vil være uproblematisk om flere land innførte systemet.
Hva med beskatningen av digitale selskaper nesten uten fysisk representasjon? Flere land har gjort noe overfor slike selskaper. India og Israel har innført avgift på slike selskapers omsetning. Det samme har faktisk noen delstater i USA gjort. I Europa har Frankrike foreslått en slik avgift i regi av EU, et forslag EU-kommisjonen fulgte opp og fremmet som forslag rett før påske. Storbritannia og Australia er innført noe de kaller «Diverted Profit Tax» (DPT), beskatning av utflyttet overskudd.
Den teknologiske utviklingen har løpt fra skattelovningen, da den er basert på fysisk etablerte selskaper. Dette er et økende problem, fordi digitale selskapsmodeller vokser raskt. EU-kommisjonens hurtigforslag før påske, gjenspeiler dette, og at de opplever et økende press fra enkeltland om å gjøre noe på egenhånd.
Jeg tror det både kan og bør gjøres mer i Norge for å tette hull og fjerne asymmetrier i dagens skattemodeller. Det beste er selvsagt internasjonale løsninger, men når flere land presser på med egne tiltak, kan det også bidra til å pushe frem internasjonale løsninger. Når det gjelder digitale selskapsmodeller, er dette høyt opp på agendaen i EU, men det er uklart om medlemslandene blir enige om noe. Norge er ikke med i EU, og må derfor uansett selv definere hva vi skal gjøre. Avgift på omsetningen av slike selskapers omsetning kan være en god løsning, inntil man eventuelt kommer frem til mer helthetlige skatteløsninger internasjonalt. Det er et paradoks at mange i debatten i Norge trekker frem EU som «redningen», mens det er null vilje til å gjøre noe med vårt forhold til unionen.
Civita-notatet "Internasjonale selskapers utnyttelse av skattehull – fra problem til løsning", kan lastes ned i full versjon her.