Omsorg i skatteparadis

James Stove Lorentzen skriver i DN 21. januar at kritikken av de private velferdsselskapene er basert på myter. Vi er uenige.

Av:
Gregar Berg-Rolness, Faglig rådgiver, Tax Justice Network – Norge
Ingrid Hjertaker, Politisk rådgiver, Tax Justice Network - Norge


En kortere versjon av dette innlegget ble publisert på DN.no 17.02.2019

I debatten om omsorgsselskap og skatteparadis som ble startet av Stove Lorentzen har det kommet frem en rekke viktige perspektiv. Stove Lorentzen hevder i DN 21 januar at vi ikke treffer i vår kritikk av de store norske og svenske private velferdsselskapene som driver i Norge. De er børsnoterte selskaper som er registrerte i Norge og Sverige, det er lite tegn til å at de trikser med overskuddsflytting, og hvem som eier selskapene og hvor disse eierne er registrert er ikke interessant, mener Stove Lorentzen. Den 22. januar svarer Peter Hammerich fra advokatselskapet BAHR at Guernsey og Jersey ikke er mer skatteparadis enn Norge er, og at det er helt legitimt å registrere deler av en internasjonal konsernstruktur på disse øyene. Vi adresserer disse innvendingene i tur.

Begge våre kritikere har rett i at reglene for multinasjonale selskapers skattepraksiser har blitt strammet inn i senere år, og det er nok de fleste enige om er en god ting. Hvorvidt vi er i nærheten av å være i mål, er vi nok mindre enige om.

Er omsorgskonsernene uproblematiske?
Svenske skattemyndighetene idømte i fjor eierne til Aleris (nå Stendi), Investor AB, en bot på 740 millioner SEK for nettopp å ha trikset med rentefradrag i sin internasjonale konsernstruktur. Dommen gjaldt transaksjoner i 2013, og vi kan selvfølgelig håpe at selskapene i dag opptrer med en helt annen respekt for regelverket enn de tidligere har vist. Men å si at en bekymring og skepsis til disse selskapene mangler grunnlag, holder ikke.

Aleris måtte i fjor også betale 17 millioner kroner til Skatt Øst for å ha skjult ansatte som «konsulenter» for å redusere skatt og avgifter. Også her viser disse selskapene en manglende respekt for loven i landene de opererer i, og aktive forsøk på å finne smutthull for å øke sin fortjeneste. Bekymringen for store, internasjonale kommersielle aktører i velferd er heller ikke noe særnorsk. EU har lenge vært bekymret for at selskapene i denne bransjen har koblinger til skatteparadis, og for markedskonsentrasjon i sektoren, og har endret direktivet for offentlig anskaffelser for å gi medlemsland mulighet til å vurdere selskapenes skattepraksis i sine anbudsprosesser (Artikkel 77).

Vi ønsker oss full åpenhet om samtlige eiere og reelle rettighetshavere bak alle virksomheter i Norge, og at multinasjonale selskaper av en viss størrelse skal offentliggjøre utvidet land-for-land-rapporter over sin virksomhet og skattebetaling.

At tunge aktører i norsk barnevern eies av fond registrert i Sveits og på Guernsey plager kanskje hverken Lorentzen eller Hammerich. Engasjementet rundt de private velferdsaktørene er derimot stort, og kan tyde på at mange ønsker at de private aktører som leverer våre fellesfinansierte velferdstjenester skal ha alt på det rene når det kommer til både skattebetaling og åpenhet, og behandling av sine ansatte og brukere. Vi ønsker også at debatten er faktabasert, men å avvise all bekymring rundt disse aktørene som «myter» er ikke veien å gå. Det finnes nok av historiske eksempler på dårlig praksis til å legitimere en bekymring omkring de store internasjonale konsernene i norsk velferdsproduksjon. At multinasjonale selskaper flytter overskudd til lavskattland er godt dokumentet, og pengemengdene det er snakk om er enorme. Tørsløv, Wier og Zucman (2018) fant at ca 40 % av utenlandsoverskuddet til multinasjonale selskaper ble flyttet til lavskattland i 2015.

Hvilke rutiner har Oslo kommune for å sikre at de private aktørene som får levere tjenester ikke har hemmelighold i sin eierstruktur eller driver med aggressiv skatteplanlegging?

Jo, Guernsey og Jersey er skatteparadis
Hammerich sier at Guernsey og Jersey ikke er mer skatteparadis enn det Norge, en oppsiktsvekkende påstand. De to øyene var fra starten i OECDs søkelys som «lite samarbeidsvillige jurisdiksjoner», og har vært under press fra OECD og EU over mange år til å skjerpe seg for å unngå oppføring i slike svartelister. Jersey og Guernsey har tatt noen skritt i riktig retning, men utviklingen er dessverre ikke entydig. Mens Jersey har strammet inn noe (og finanssektoren der har krympet som en konsekvens), ser Guernsey ut til å gå i motsatt retning. I Tax Justice Network sin Financial Secrecy Index steg Guernsey 7 plasser på listen fra 2015 til 2018, og er nå verdens 10. viktigste skatteparadis. Nå i januar kom Nederland med sin egen svarteliste over skatteparadis, og der var både Jersey og Guernsey.

Jersey har riktignok bygget opp stor kompetanse på f.eks. PE-fond, som næringslivet kan ha legitime interesser i å benytte seg av, uavhengig av skatt og hemmelighold. Caymanøyene har på samme måte bygget seg opp kompetanse på hedgefond, men er like fullt et skatteparadis. Sektorkompetansen har kommet som en konsekvens av at øystatene har slått seg opp som skatteparadis.

Vi håper at Guernsey og Jersey innlemmes i Storbritannias register over reelle rettighetshavere (foreløpig kjemper de imot Westministers vedtak), og at informasjonsutvekslingsavtalene med landene utvides og styrkes, men det er langt dit.

At en partner i et av Norges fremste advokatfirma er en så sterk forsvarer av skatteparadis som Jersey og Guernsey viser at vi har en lang vei igjen å gå.



- Syns du denne artikkelen var nyttig? -

Tax Justice Network - Norge er den eneste organisasjonen i Norge
som utelukkende arbeider for skatterettferdighet.
Vi er en liten organisasjon og hvert enkelt bidrag betyr derfor veldig mye.
Støtt vårt arbeid med VIPPS: #550844 eller