Av Sigrid Klæboe Jacobsen og Ingrid Hjertaker
Publisert i Klassekampen 31.05.2018
Vi blir stadig møtt med oppslag om hvordan flernasjonale selskaper klarer å nærmest totalt unngå å betale skatt i land hvor de har inntekter. Samlet viser enkeltoppslagene et større bilde: et system for selskapsbeskatning som har sviktet i møtet et stadig mer globalisert og teknologiintensivt næringsliv.
En rekke næringslivsorganisasjoner og tenketanker har over flere år lagt frem sitt løsningsforslag, som er å avskaffe hele selskapsskatten. Heritage Foundation og en rekke andre interesseorganisasjoner i USA fremmer dette synspunktet jevnlig i debattspaltene i New York Times og Washington Post. I Norge så vi et lignende utspill fra NHO-økonomene Petter T. Solbu og Øystein Dørum i Dagens Næringsliv den 2.mai.
De som ønsker å fjerne selskapsskatten mener at det er en lite effektiv skatt som dessuten undergraves på grunn av fremveksten av globale selskaper som enkelt kan flytte overskudd og kapital dit skatteregimet er «mildest». Selskapsskatten bidrar med stadig mindre inntekter til statskassen i mange land, og det argumenteres også for at den rammer skjevt fordi den går ut over selskapets ansatte (i form av lavere lønn) heller enn å ramme kapitaleierne.
Null selskapsskatt behøver hverken å bety lavere samlede skatteinntekter til staten eller at skattesystemet som helhet blir mindre progressivt, hevdes det. Selskapsskatten kan erstattes med forbruks- og bostedsbaserte skatter, som merverdiavgift og eiendomsskatter. Disse skattene er langt vanskeligere å unngå, og derfor enklere å inndrive for skattemyndighetene.
Konsekvensen av å fjerne selskapsskatten vil imidlertid bli alvorlig, både i praksis og på et mer prinsipielt grunnlag.
For å begynne med det praktiske: Interesseorganisasjonene som ønsker å avskaffe selskapsskatten har aldri vært spesielt ivrige etter å øke eiendomsskatten eller andre skatter og avgifter mer generelt. Heller enn å sees på som et seriøst forslag for en helhetlig omlegging av skattesystemet tilpasset vår tid, bør dette tolkes som et forsøk på fremme sine egne interesser.
For det andre vil det ikke bli enklere å kreve inn skatt direkte fra kapitaleierne enn fra selskapene selv. En stat velger hvordan man ønsker å balansere skattebyrden mellom selskapet og aksjonærene. Fjernes selskapsskatten vil det bety at staten kun kan skatte overskuddet fra næringsvirksomhet når dette overskuddet tas ut av eierne.
Eiere har derimot store muligheter til å beholde sine aktiva i ulike selskapsstrukturer over lang tid, og velger selv når de ønsker å ta ut et utbytte som da utløser skatteplikt. Å betale skatt blir da i praksis en frivillig øvelse for mange på toppen av samfunnspyramiden. Dette gir en maktforskyvning i favør av de rikeste i samfunnet, på bekostning av staten og fellesskapet. Konsekvensene vil bli at ulikheten vil øke i enda større takt enn i dag.
Selskapsskatten fortjener også et prinsipielt forsvar. Hvorfor er det viktig å skattlegge selve selskapet og ikke bare aksjonærene og kapitaleierne?
Selskapsskatten bygger på en bestemt forståelse av hva et selskap er. Denne forståelsen strider mot hvordan selskaper behandles i konvensjonell økonomisk teori. I økonomisk teori er et firma ikke noe annet enn en samling kontrakter mellom arbeidsgivere og arbeidstagere, mellom aksjonærer og ledelsen, og mellom produsenter og kunder. Et selskap er da ikke en aktør i sin egen rett. Ser man selskaper på denne måten, fremstår selskapsskatten som en skatt på noe som ikke egentlig finnes, og blir bare en indirekte og upraktisk måte å skatte menneskene bak selskapene. Skatteleggingen kan gjøres på enklere og mer effektive måter, ifølge dette argumentet.
Når vi taler selskapsskattens sak, forkaster vi denne forståelsen, og anerkjenner at selskaper både finnes og at de er store samfunnsaktører i seg selv. Blant annet at de har sterke muligheter for politisk påvirkning. Selskapsskatten blir da også en måte å regulere selskapers makt på. I en tid hvor de store globale selskapene er større og mektigere enn mange stater, er dette et prinsipp det er viktig å ta vare på. Om man ser på verdens 100 største økonomier i dag er bare 31 av dem land – resten er selskaper.
Det er nærmest utenkelig at store globale selskaper ikke kommer til å ha en stadig økende tilstedeværelse i vår økonomiske hverdag i fremtiden. I dag er mange av disse langt på vei gratispassasjerer. Det er en av vår tids store utfordringer å finne en ny balanse i hvordan disse selskapene skal bidra tilbake til samfunnene de henter sine inntektsgrunnlag fra.
NHO-økonomene har rett i at globaliseringen krever omlegging, men å si at de skal slippe å bidra, er helt feil sted å starte diskusjonen. Heller enn å gå til angrep på selskapsskattens rett til å leve, bør flere med full kraft gå inn i arbeid med å reformere prinsippene for hvordan det internasjonale samfunnet skattlegger selskaper.