Oppdatert 15. oktober 2002

Under pandemien har vi blitt enda mer avhengige av de digitale tjenestene til selskap som Amazon, Netflix og Microsoft. Den akselererende bruken betyr akselererende selskapsvekst, på bekostning av nasjonale og lokale selskaper som betaler sin skatt. Vi er på vei mot en global skattekatastrofe.

Lenge før korona gikk noen av verdens største land sammen for å hindre at hindre at multinasjonale selskaper slipper unna skatteregningen. Dette såkalte BEPS-prosjektet i OECD har gitt oss flere gode regler for mer innsyn i penger som flyttes til skatteparadis, og for å skatte disse bedre.

Men løsningen på hvordan skatte de digitale gigantselskapene har latt vente på seg. De 12. oktober 2020 feilet forhandlingene for tredje gang. Løsninger ble lovet i januar 2020, men ble utsatt til før sommeren – før forhandlingene havarerte igjen.

Og slik måtte det gå når hjemlandene til de digitale gigantene, først og fremst Trumps USA, ikke akter å gi andre land skatterett på «sine» selskap. Forhandlingene har tatt form av ren handelskrig mellom blant andre Frankrike og USA. Det er uenighetene mellom vestlige stormakter som har fått mest oppmerksomhet. Mens disse krangler om hvem som skal få spise kaken, er alle andre land knapt invitert til dessertbordet.

Utviklingsland opplever konsekvent at deres forslag til skatteløsninger ikke blir tatt på alvor i OECD, en organisasjon som først og fremst ivaretar interessene til sine 36 medlemsland. Dette har ført til at India i 2016 gikk lei av å ikke bli hørt og innførte egne digitalskatter, noe tretten andre land også har gjort, eller er i ferd med å gjøre.

Det norske Storting, derimot, har stemt ned utredninger av tilsvarende skatter, og vi er blitt bedt av daværende skattedirektør om å «bevare troen» på dette internasjonale samarbeidet. Evig og tro til OECD faller, altså. Men nå faller OECDs skattearbeid.

Uansett kunne OECD med sitt prosjekt aldri løse problemet med overskuddsflytting til skatteparadis. De kom feil ut fra startgropa når de gjorde valget å flikke på et skattesystem som ble designet for 100 år siden – lenge før «skytjenester», «strømming» og «postboksselskapser». Vi trenger et nytt skattesystem tilpasset vår tid.

Vi kan se små spor av en ny tankegang i OECD, når de sier at de digitale selskapenes verdi ligger i dataen de har samlet opp om våre brukervaner og nettverk. Og at også markedslandene derfor må få skatt tilbake. Men tankegangen er ikke tatt fullt ut, bare små drypp her og der. Med OECDs løsninger, vil vi i overskuelig fremtid ha et enda mer komplisert skattesystem enn i dag dag, der gamle og nye prinsipper skal eksistere side om side.

Også OECD har innsett at sitt digitalskatteforslag ikke er nok, og har derfor foreslått en minimumsskatt i tillegg. Den skal fungere slik: selskap som flytter inntekter til land som har en lavere skattesats enn minimumsgrensen, skattlegges ekstra i landet inntektene flytter fra slik at samlet skattebetaling ikke blir lavere enn denne grensen.

Men ikke engang et forslag til minimumsskatt har OECD-landene klart å enes om. Det verserer rykter om 10 og 12 prosent. Legges den så lavt, vil det unngåelig føre til et kappløp ned mot disse nivåene.

OECD skuffer med ny handlingsplan mot global skattetriksing, skrev vi allerede i 2013. Skuffelsen er ikke blitt mindre siden. En gruppe eksperter fra utviklingsland har nå laget et nytt forslag på digitalskatt. Når FN skattegruppe møtes denne måneden kan det være starten på en virkelig skatterevolusjon, der ingen land ekskluderes fra å bestemme over skatteregler som angår dem.

Skal det lykkes, må også OECDs medlemsland som Norge, innse at OECD har fått for stor skattemakt på bekostning av FN, og legge den internasjonale innsatsen deretter. Og Stortinget må ned fra gjerdet og ta ansvar for norske digitalskatter mens vi venter på internasjonale løsninger.

Bilde: Googleplex HQ av Cristiano Tomás, CCA-SA 4.0.